Tre uker i kjedsomhet: – Det er jo sært og spesielt det vi driver på med

Jakten på den gode OL-formen i høyden har sin pris. Det som skal gi jubel og norsk gull, er spekket med monotoni og kjedsomhet.

Marit Bjørgen går nok en runde på isbreen. Monotoni er en del av hverdagen når de norske langrennsløperne isolerer seg innerst i en norditaliensk dal for å tren i ukevis. Foto: JON OLAV NESVOLD, BILDBYRÅN

Saken oppdateres.

VAL SENALES: Du tar fly til München. Så kjører du fire timer på motorveien før du tar til høyre i Bolzano, nord i Italia. Du kjører opp dalen hvor svært mange av eplene merket Südtirol i fruktdisken på Rema, kommer fra.

Deretter tar du av til høyre, kjører gjennom et juv som selv en vestlending ville ha beundret, opp en smal dal med det Star Tour-katalogen kaller pittoreske gårder. Der i enden av dalen ligger tre hotell, en gondolbane og på andre siden av fjellet en isbre med langrennsløyper.

– Det er klart at det kan bli masete og monotont. Dagene blir veldig like, sier kvinnetrener Roar Hjelmeset.

– Det er jo sært og spesielt dette vi driver på med. Vi gjør jo akkurat det samme hver dag. Og den treningsrunden oppe på breen der er jo helt lik hver eneste dag, sier Ingvild Flugstad Østberg.

Lunsj kl. 12.00: På samling i dalen er det lagt opp til fem måltider om dagen. Her er det Finn Hågen Krogh som spiser sin lunsj. I bakgrunnen til venstre Kathrine Harsem og sprinttrener Arild Monsen. I bakgrunnen (stående) fysiologen Erlend Hem som er en viktig del av det norske langrennslaget på høydetrening. Foto: CORNELIUS POPPE, NTB scanpix

Øverst i denne bortgjemte dalen er altså Norges beste langrennsløpere tre uker på Sporthotel Kurzras. Det tradisjonelle hotellet blir invadert av norsk langrenn hvert eneste år i slutten av oktober og begynnelsen av november. Jakten på gullet starter i høyden, og løperne beveger seg ikke utenfor området på flere uker.

Høydetrening har vært en del av det norske treningsregimet i snart 30 år. Tynnere luft gjør at blodet øker kapasiteten til å transportere oksygen. Det vil gi en viss kapasitetsøkning i etterkant og spesielt når man beveger seg ned i lavlandet etter høydeopphold.

– Det hender vi drar litt lenger ned i dalen for å ta en pizza i Madonna di Val Senales. Men det er også alt, sier Emil Iversen og gliser.

Han er en av dem som trives med kjedsomheten og ensomheten opp i dalen.

Men det er ikke alle som er like begeistret for den totale oppofrelse for formtopping i dalfører på grensen mellom Italia og Østerrike.

Heidi Weng er ikke med. Hun synes at det tapper energi. Skiskytteren Emil Hegle Svendsen synes at livet på treningsleir i øde områder kan bli vel kjedelig.

Kl. 08.00: Dette er gondolen som tar løperne fra dalen og opp til breen. Her konkurrere de med alpinister og svært mange av verdens beste langrennsløpere om plass hver morgen. Foto: JON OLAV NESVOLD, BILDBYRÅN

Helligdag som hverdag. Hos de norske langrennsløperne i Val Senales er det samme rutine hver eneste dag.

Slik er dagen:

06.45 – vekking: Alle skal opp som er friske og raske.

07.00 – frokost: Maten er viktig for en langrennsløper som trener timevis hver eneste dag. Ingen får lov til å gå sultne rundt. Derfor er det fem faste måltider. Energilagrene må fylles mellom hver økt.

08.00 – gondolkø: Det er også kjørt opp alpinløyper på breen og det er fullt av unge lovende alpinister fra hele Mellom-Europa som trener her. Verdenseliten i langrenn får lov til å ta en snarvei til gondolen. Men det blir likevel kø.

– For 15 år siden var det opp klokken 06.00 for å komme seg i køen før 07.00. Sånn sett er det litt bedre, sier Marit Bjørgen som har vært på høydetrening 17 ganger tidligere.

08.30 – treningen på ski starter: På siden og under alpinistenes treningsområde er det kjørt opp langrennsspor.

– Da blir det skigåing i to-tre timer før det er gondolfart ned igjen, forteller Bjørgen.

– Løypene er jo ikke spesielt spennende, innrømmer Ingvild Flugstad Østberg.

10.30–11.30 – Treningen avsluttes: – Ting tar litt mer tid enn ellers i treningshverdagen her på denne samlingen. Samme hvor lite du har gått på ski, så skal du likevel bruke tid på å komme deg opp og ned, forteller trener Roar Hjelmeset.

08.30: Trening på breen. Ingvild Flugstad Østberg har ingen problemer med å innrømme at det er en del som er spesielt Foto: CORNELIUS POPPE, NTB scanpix

12.00 – lunsj: Når det nærmer seg midt på dagen, er det klart for dagens andre måltid.

– Det eneste vi gjør her oppe, er jo å spise, sove og trene. Det er klart det kan bli litt kjedelig, men det som gjør det så greit for meg er at jeg har mine beste kompiser med meg her oppe. Da er ting mye lettere, sier Emil Iversen.

Etter lunsj og pressetreff på mediedagen kom kortstokken frem. Det ble gjort klar til en aldri så lite pokerrunde med Finn Hågen Krogh, Sindre Bjørnestad Skar og flere av de andre på laget.

– Vi trives godt i lag og har et sterkt samhold. Hadde det ikke vært for det, så hadde jeg ikke hatt en sjanse, sier Emil Iversen.

Heiskø er en del av det kjedeligste norske langrennsløpere på samling i høyden vet. Foto: CORNELIUS POPPE, NTB scanpix

13.00 – møter og terapi: Løperne har med seg fysioterapeuter som tar seg av Langrenns-Norges fineste muskulaturer. Ofte blir det lagt møter med løperne i denne perioden og man diskuterer med trenerne.

15.00 – mellommåltid: – Jeg blir faktisk ikke lei disse rutinene. Man har selvfølgelig både tunge og lette dager, men vi er nok litt forskjellige, sier Ingvild Flugstad Østberg.

16.00 – barmarkstrening: Om ettermiddagen er det trening i litt lavere høyde på barmark. Enten går man hele dalen opp på rulleski, eller så er det løping rundt dammen som ligger midt i dalføret.

– Denne gangen gledet jeg meg virkelig til å dra nedover. Du får en slags ro over treningsarbeidet. Det er klart du savner folk hjemme, men akkurat i denne perioden er jeg veldig opptatt av å få mest mulig ut av treningen. Dette er den beste samlingen, sier Pål Golberg.

Han er en av dem som synes monotonien på samling er greit.

Hver ettermiddag blir de norske landslagsløperne kjørt med bil nederst i dalen for så å ta seg hjem igjen på rulleski. Her er det Hans Christer Holund som er på vei til ettermiddagsøkt. Foto: CORNELIUS POPPE, NTB scanpix

18.30 – middag: Dette er dagens viktigste måltid. Og det er også langrennsløpernes leirbål. Det er her de deler erfaringer og forteller historier.

– Det hender at vi sitter ved middagsbordet i et par timer. Da går praten ganske greit, kan du si. Når vi er ferdig, er det jo bare en time igjen til neste mulighet for mat, sier Marit Bjørgen.

21.30 – kveldsmat: – Vi får servert veldig god mat og det er fint å gå på ski, så dersom man velger å se det positive, så går dette veldig fint, sier Emil Iversen.

22.30 senest – lyset slukkes: Det er ikke alle som takler overgangen fra lavland til høyde like godt.

– Det er ofte slik at man får litt mer urolig søvn de første dagene. Det er mer stress for kroppen å trene i høyden, sier Marit Bjørgen som innrømmer at det også blir sendt noen tanker hjemover til mann og lille Marius en sen kveldstime.

Dagen etter er det samme rutine.

– Du er jo på en måte utenfor hele resten av verden. Det er jo ikke helt bra, sier Ingvild Flugstad Østberg.

Marit Bjørgen har vært 18 ganger på høydesamling i Val Senales. Hun innrømmer at det kan være monotont, men godt samhold, lange middager og tid til rolig trening hjelper. Foto: CORNELIUS POPPE, NTB scanpix

Gikk du glipp av disse?