«Alle har muligheten til å bli middelmådige, men ikke til å ta ut sitt potensial»

Kommentar: Er det ikke et sykdomstegn at så mange av våre beste utøvere er produkter av ressurssterke foreldre?

Hva har disse felles? De har ressursterke foreldre som har brukt tid, kompetanse og økonomiske ressurser på å følge dem opp. Idretten bør ikke være det første stedet barn opplever klasseskille, men utviklingen går i den retning. Fra venstre: Filip Ingebrigtsen, Petter Northug, Alexander Kristoff, Ada Hegerberg og Martin Ødegård.

Saken oppdateres.

Idretten vår er i ferd med å bli et klassedelt samfunn der foreldre som selv har stor kompetanse, eller penger til å kjøpe utstyr, skoleplass og ekstra trenerkompetanse, skaffer barna sine store fortrinn.

Satt på spissen: Den norske idrettsmodellen er blitt flink til å utvikle middelmådigheter, men ikke så flink til å utvikle enerne.

Før ledelsen i Idrettens hus kaster seg på telefonen, iler jeg til med å forsvare barneidrettsreglene. Vi er blant de aller beste i verden til å engasjere bredt og gi et tilbud til alle. Det er mye bra i den norske idrettsmodellen for de aller fleste – og det er kanskje det aller viktigste – men tilbudet er ikke godt nok for dem som vil ta ut hele sitt potensial, de som ønsker å bli best i verden.

Min bekymring er at de beste blir forsømt, fordi barne- og ungdomsidretten mangler trenere med høy nok kompetanse. Beviset ligger i at en stadig større del av våre toppidrettsutøvere er et produkt av ressurssterke foreldre eller miljø som gjør den store forskjellen.

Adresseavisens sportskommentator Kjetil KroksæterFoto: RUNE PETTER NESS

Jeg tror ikke Ingebrigtsen-brødrene hadde løpt seg inn i verdenseliten uten en så dedikert far som Gjert Ingebrigtsen. John Northugs brennende engasjement har hatt mye å si for sønnene, søstrene Ada og Andrine Hegerberg har svært kompetente foreldre som satte dem på sporet mot en profftilværelse i fotball. Håndballsøstrene Gøril og Marte Snorroeggen er et annet eksempel. Elitespiller Erlend Sagosen dyrket frem sønnen Sander til å bli en av verdens beste. Assistenttrener på landslaget, Zeljco Tomac har to døtre i norsk topphåndball.

Stefar Stein Ørn har hatt alt å si for Alexander Kristoffs karriere, Lars Kristoffersen formet alpinstjernen Henrik på samme måte som Finn Aamodt hadde stor innflytelse på sønnen Kjetil Andres fantastiske karriere. Vårt tennisess Casper Ruud er sønn av faren sin, for å si det slik.

De trønderske skigymnasene har vært storprodusenter av medaljevinnere i VM og OL, men det har blitt lenger mellom dem. Er det tilfeldig at de to siste, Johannes Høsflot Klæbo følges tett opp av en bestefar med livslang trenererfaring og at Emil Iversen har en far som har vært landslagstrener både i Norge og Sverige? Jeg tror dessverre ikke det.

Norsk fotball bør ikke ta æren for Martin Ødegaard, for den skal faren Hans Erik ha. Tove og Trond Henriksen spilte på toppnivå i håndball og fotball. Neppe tilfeldig at datteren Marie og sønnen Markus gjorde det samme. Og at datteren til landslagssjefen i håndball også er landslagsspiller, om enn i fotball.

Mange peker på manglende trenerkompetanse i barnefotballen som årsak til at norsk fotball henger etter. Foreldretrenere gjør en stor jobb med å gi aktivitetstilbud til de mange, men evner de å gi de som er mest dedikert og talentfulle den ekstra oppfølgingen de fortjener? Kanskje ligger svaret i at stadig flere foreldre åpner lommeboka og kjøper trenerkompetanse for barna sine hos private aktører.

Nå er ikke dette bildet helsvart. Norge har svært høy kompetanse på idretter vi er har sterke tradisjoner i, som håndball og langrenn. Der er vår kompetanse etterspurt i utlandet og Norge er eksportør av topptrenere. Lokalt er Trønderhopp, Granåsen Skiteam og Oppdal Alpint miljøer som driver godt.

Alle kan ikke nå langt, men de som vil mye og har talentet, har også krav på oppfølging uten at foreldrene skal være nødt til å kjøpe den kompetansen hos private aktører. Men det blir det mer av. Tendensen er at private toppidrettsgymnas og kommersielle aktører kaprer de beste trenerne.

Vi ser at ungdommer som trener 800 timer ved våre skigymnas, blir overlatt til seg selv når de skal ut i de viktigste konkurransene. Skolen evner ikke å lønne trenerne utenfor skoletid. Konsekvensen er at utøverne blir stående alene når det gjelder som mest. Det fortjener bedre.

Bildet som tegner seg stadig tydeligere er at de fleste som når langt, har celler rundt seg med spesielle evner. Idretten bør ikke være det første stedet barn opplever klasseskille, men utviklingen peker i den retning.

Gikk du glipp av disse?