«Det var ikke vakkert, men det var spennende. Akkurat slik skal kampene mellom LSK og VIF være»

KOMMENTAR: Lillestrøm begravde Vålerengas Europa-drøm.

Lillestrøms Ifeanyi Mathew jubler over sin 2-1 scoring og gratuleres av Charles Chinedu Ezeh (nummer 8).Foto: NTB scanpix

Saken oppdateres.

Lillestrøm-Vålerenga 2–1

Dette skal være et av de store oppgjørene i norsk fotball. Det så neimen ikke slik ut. Men så med ett: God underholdning, som vanlig, og andreomgangen var fin å skue. Ja mer enn så, riktig artig var den.

Det var en kamp der fasene var tydelige. En Lillestrøm-scoring ganske straks (Frode Kippe etter frispark) ble etterfulgt av en halvtime der LSK lå og banket ballen ut, mens VIF forsøkte å trille seg til sjanser uten å holde pasningsfarten oppe – med andre ord kjedelig.

Men VIF fikk i hvert fall utligningen (Christian Grindheim etter corner), og Klanen - som ikke klarte å fylle kortsiden på Åråsen denne gangen - kunne glede seg over at motstanderen var både defensiv og ufarlig. Det lå an til VIF-seier.

Overraskende defensivt

LSK-spillerne virket visne. Vi prøvde å tenke ut en forklaring, var det spenningen, tenningen, noe annet? Nei, å spille en slik kamp måtte de kunne tåle.

Hadde Vålerenga hatt et mer kraftfullt angrepsspill, kunne de ta tatt en grei ledelse, de fikk mye gratis.

Men for mye ble for ordinært, også hos gjestene. Så når det skjedde noe mer enn det alminnelige, så tok Lillestrøm ledelsen. Ifeanyi Mathew (banens beste som ofte før) er en luring, og han har teknikk nok til å iverksette skumle planer.

Hans scoring til 2-1 var smart, og det endret forutsetningene i kampen fullstendig.

Ola Bernhus, kommentatorFoto: Vegard Grøtt

Skrudde til

Nå innså Vålerenga at de trengte et mer råbarket angrepsspill, og aggressiviteten økte betydelig. Mer fart, mer bevegelse,   alt ble lettere.

Slik måtte det fortsette i andre omgang hvis pratet om medaljer og Europa ikke skulle få en bråstopp denne lørdagskvelden.

Det gjorde det. Lenge så det ut til at Lillestrøm fortsatt ville holde seg på egen banehalvdel, med Vålerenga som en konstant angripende motstander.

Men det var en forskjell likevel. LSK hadde plassert Erling Knudtzon som spiss igjen, og det var en inspirasjon for hele laget. Det er befriende for spillerne å vite at man har en løsning, også i nødsfall og Knudtzons fart kan alltid være en slik løsning. Han slapp ikke til som vanlig, men han var der. Som en trussel.

Derfra og ut var dette en fotballkamp som et slikt nabooppgjør skal være. Vålerenga dundret på, mer bevegelig og kraftfullt enn før pause. Lillestrøm luktet på kontringer og fikk dem.

Livlig

Det var vanskelig å kalle dette en stilig fotballkamp, men det er mest vi jålete journalister som er opptatt av slikt. For andre måtte dette ha vært en kamp å like. Den steg og steg, det var spenning i hvert angrep, og det virket også som om spillerne ble mer og mer inspirert.

Og nå var Lillestrøm mest seierssugne. Det var greit at de ledet.

En seier ville sende Lillestrøm ganske nær ny kontrakt allerede i august, og mye mer forlanger man ikke på Romerike etter mange magre år.

Et tap ville være en flause for Vålerenga som bare vil ha fire lag bak seg når de innvier fremtiden, altså sitt nye stadion. Tvers igjennom skuffende, og det var tydelig å se at det var slik spillerne tenkte.

Det så ut til at innbytteren Aron Dønnum hadde nøkkelen til VIF-poeng, slik han boltret seg på venstrekanten. Men målet kom ikke. Mot slutten ble Jonatan Tollås Nation flyttet opp som spiss for å vinne luftduellene mot Lillestrøm-forsvaret, her skulle ingenting være uprøvd.

Men nei, VIF gjennomførte sin femte kamp på rad uten seier. Bør de kikke nedover?

§
Vis debatt
Gikk du glipp av disse?