Her er alle platene.
Endret: 10.06.2010 kl. 08:22
Verdens beste trondheimspoporkester har mye å leve opp til når de nå kommer tilbake. Som niendeklassing, 16 år og 11 meter høy, tok jeg min generasjons Beatles/Stones-valg og falt ned på Tre Små Kinesere framfor DumDum Boys. Ekteskapet har hatt opp- og nedturer, vi har kyssa hverandre og vi har slåss, men skilsmisse har aldri vært aktuelt. Omtrent sånn har det vært:
365 FRI (1990):
(terningkast: 6)
Hei verden. En av norsk popmusikks klart beste debutalbum, og spilt så mye at den er blitt en del av nervesystemet. Strålende originale melodier leder an, tett fulgt av et knippe tekster i et friskt, trøndersk rockspråk som blander alvor, snedig humor og fiks surrealisme til en unik og dristig miks.
Tre små klassikere: «Matbit», «365 fri» og «Kjærlighet»
LUFTPALASS (1991):
(terningkast: 4)
Inn med trommer og elgitar, ut med noe av friskheten. Litt preget av at mange av låtene var de som ble til overs fra debuten. Bandet forelsker seg kanskje litt i de nye arrangementsmulighetene, og selv om vi kjenner igjen bandet og virkemidlene, blir helheten litt blekere. Men mange låter herfra vil leve evig.
Tre små klassikere: «Eplekake m/krem», «Tvil» og «Café Yé Yé»
VÆR SÆR (1992):
(terningkast: 5)
Etter to år med sjalabais kom ettertanken og en kommersiell nedtur. Overrumplende melankolsk, tilbakelent og høstlig plate, men tiden har fart godt med den. Mange gode historier, elegante låter i mer helhetlig ramme og lydbilde enn hos forgjengeren. Bandets mest undervurderte album.
Tre små klassikere: «Store ord», «Faren min» og «Fett flygel»
HJERTEMEDISIN (1994):
(Terningkast: 6)
Så var de tilbake på toppen av verden, anført av monsterhiten «Klassebildet». Like mye et popmesterverk som debuten, men nå med en ny modenhet og eleganse i et uttrykk som gnistrer i vidt forskjellige farger uten å miste harmonien. Viser Tre Små Kinesere fra sin søteste, morsomste, skumleste og tristeste side.
Tre små klassikere: «En annen dag», «Klassebildet» og «Det hørtes så enkelt ut»
TRO, HÅP & KJÆRLIGHET (1996):
(Terningkast: 4)
Ikke like sprudlende variert og utadvendt som forgjengeren, og var derfor en liten skuffelse da den kom. I dag framstår den likevel som en oppvisning i sofistikert popmusikk, en studioproduksjon det virkelig glinser av. Tidvis litt for flink for sitt eget beste, men en fascinerende søken etter lekker perfeksjon det er lett å beundre.
Tre små klassikere: «VM i utfor for menn», «Løvetann» og «Svartlamon»
ULTRALYD (1998):
(Terningkast: 5)
Denne kom som en jubileumsutgivelse i begrenset opplag, og viser bandet på sitt mest rocka, rølpete og løsslupne. Tidvis låter de mer som The Attractions enn som Paul McCartney, mer Beatles anno 1965 enn anno 1969. Låtkvaliteten er ujevn, men en sjarmøretappe av duggfrisk og organisk energi som i dag føles som en nødvendig del av helheten.
Tre små klassikere: «Kæm e du», «Kjærringan på Bagatell» og «Det kribler og klør»
STORESLEM (1998):
(Terningkast: 3)
Fra coveret til musikken er det noe snålt og uelegant over «Storeslem». Forsøk på å flørte med et «moderne» lydbilde får dem i stedet til å virke krampaktig i utakt. Sporadiske gullkorn er spredt blant et litt for stort antall bagateller. Den eneste kineserplata som er i nærheten av å være svak.
Tre små klassikere: «Gud har forretningssans» «Skarpe skår» og «Æ huske dæ»
GAMMEL SYKKEL (2003):
(Terningkast: 4)
Fem år i limbo førte ut i dette sympatiske minicomebacket. Stor variasjon fra vonde og personlige «gjort det slutt»-sanger til det reneste tullball. En vokseplate som trenger flere runder. Godt gjennomført i alle ledd og mange gode låter, men mangler hit-spydspissene og litt strammere redigering.
Tre små klassikere: «Lindøya», «Hender» og «Vær så god».
