Hun har noe på hjertet, tobarnsmoren fra Melhus, noe hun gjerne vil ha sagt: Folk flest bor ikke i fancy funkisvillaer med møbler i hundretusenkronersklassen. Folk flest bor faktisk i helt vanlige hus og har bare små brokker av vakkert og stilig interiør. De aller fleste hjem, påpeker Siv Helen, må nøye seg med at enkelte hjørner eller deler av rom er stilige. Rundt det ordnede området finner vi gjerne ei list som ikke er festet, et gulvbelegg som ikke matcher, en stygg gammel mikrobølgeovn eller ei kjøkkeninnredning som gjerne skulle vært skiftet. Og det er helt greit.
- Velkommen til et helt vanlig hjem, sier Siv Helen når hun åpner døra til 50-tallshuset på Melhus.
De har gjort ganske mye i de seks årene de har bodd her, men det meste av arbeidet er usexy i interiørsammenheng, som drenering og skifting av kjellervinduer.
- Vi har ei liste med ting som skal gjøres, slik de fleste huseiere har. Men det føles vel som om at det oftere kommer nye ting på lista enn at det blir haket av for ferdig. Og det har jeg lært meg å leve godt med! Jeg er mer opptatt av om huset har en koselig, hyggelig stemning enn om alt matcher.
Ikke som planlagt
Vi skal komme tilbake til husets stemning, men først må vi se litt på ei lampe på stua. Etter tre-fire års leiting fikk Siv Helen nemlig tak i ei tivolilampe.
Les også: Retro på Røros
- Og lykken var komplett, hehe. Ja, det er skikkelig klisjé, for dette er jo blitt en interiørhype. Jeg blir påvirket av trender, jeg som alle andre. Jeg prøver ikke å late som noe annet, sier hun og understreker at poenget er at det skaper unødvendig stress å legge lista så høyt at hele huset skal være som i en Bonytt-artikkel.
Det hadde for øvrig ikke vært noe problem å ta bilder som fikk Siv Helens hjem til å se helt ferdig og temmelig gjennomført ut. Det handler om utsnitt og utvalg, om hva du velger å fotografere. Men denne gangen lar vi være å ta de forskjønnende utsnittene. Ja, like bak den fine skuvsenga ser vi en hverdagslig yttergang full av klær og sekker, med et vinylgulv som har sterkere praktiske enn estetiske kvaliteter. Siv synes vi godt kan vise det fram. Et mer uredigert portrett av et hjem, så å si.
Les også: Hun tar et oppgjør med de uoppnåelige hjemmene i boligreportasjene
Lurt å vente
Det samme gjelder noen godt uttenkte, men akk så feilslåtte prosjekter. Som da mor tenkte at bordet hun kjøpte, ville bli en super leksepult når den bare ble malt. Med en kul budalsstol til. Sønnen fikk velge farge på stolen - Camaro-orange som bilen til pappa - og bordet ble grått. Mamma monterte lampe og speil over bordet. Veldig stilig. Det eneste problemet var at bordet aldri ble brukt. Ingenting slår kjøkkenbordet som leksestasjon, det kan sikkert flere kjenne seg igjen i. Og da det ble litt trangt på rommet til Trym, kastet han like gjerne ut hele det stilige møblementet mamma hadde laget. Nå står det på gangen og er en påminnelse om at voksne ikke bør ha for store interiørambisjoner på barnas vegne. Som for å understreke dette, ler Cristiano Ronaldo arrogant fra plakaten på døra.
- Jeg hadde sett det for meg helt annerledes. Men det er deres rom. Jeg har greid å la være å legge meg borti valgene deres.
For sju år siden bodde Siv og Alf på Bakklandet.
- Vi flyttet nedover fra Namdalen da jeg skulle prøve å bli litt klok på universitetet, smiler Siv.
På Bakklandet var det hvitt høyglanskjøkken og svarte møbler som gjaldt. Da barn og jobb på Melhus ble en del av hverdagen, begynte tanken på å flytte ut av byen og nærmere jobb å modnes. Da hadde reservert tomt på Løvset og sto praktisk talt med støvelen på spaden da de fant dette gamle huset fra 1959. Svært ulikt deres stil, men det var noe med stemningen som de falt for.
- Det er litt sånn «bestemorhus»-aktig. Med stort kjøkken med plass til spisebord, skuvseng og peis. Det er et hus det er hyggelig å være i.
Da de flyttet inn, var planen å pusse opp kjøkkenet med det samme.
De var tross alt godt vant med høyglans og marmor. Men de nølte litt. Heldigvis.
- I dag er jeg utrolig glad for at vi bestemte oss for å vente, slik at vi ble bedre kjent med huset. Moderne, minimalistisk kjøkkeninnredning ville blitt helt feil her.
Historien om trappa er den samme som på kjøkkenet. Planen var ny trapp med glassrekkverk. Nå, seks år etter, har de funnet ut at den gamle femtitallstrappa med tett rekkverk egentlig er ganske stilig.
Overraskelser i kjelleren
Husets mest spesielle møbel står i kjelleren og tjener som sybord. Da restauranten Druen skulle bygges om for noen år siden, var firmaet til Alf involvert i rivingen. Det meste var hentet ut, alt som sto igjen skulle hives. I et hvelv sto det igjen et pussig møbel.
- Herregud, det der kan jo fadermeg ikke kastes i en container, tenkte jeg. Vi bodde på Bakklandet og hadde ingen lagringsmulighet, men vi satte den i garasjen til en kompis fram til vi flyttet. Nå bruker jeg det som sybord, selv om det strengt tatt ikke er helt ideelt til det. Jeg aner ikke hva det har vært eller hvor det er laget, men det kunne ikke kastes, i hvert fall. Kanskje noen som leser Hjem har jobbet på Druen og kan fortelle noe om hva dette har vært brukt til, sier Siv håpefullt, mens vi rusler fordi vaskerommet.
Og en skapdør. Trodde vi. Men nei, bak denne døra skjuler det seg et toalett.
- Se hvor stygt det er! Jeg trodde ikke mine egne øyne på visning. Men vi har ikke prioritert å gjøre noe med det. Hvorfor skal man bruke så forferdelig mye penger på interiør? Når jeg får et prisoverslag på 200 000 kroner for et kjøkken, da tenker jeg: Tenk så mange reiser det kunne blitt! En bil. Eller ei campingvogn! Hvor mye penger er det egentlig riktig å bruke på å flikke på estetikken i et fungerende hjem?