Den svenske bloggeren Malin Meekatt Birgersson har det siste døgnet engasjert foreldre og andre på begge sider av landegrensene med innlegget: «Når ble det forbudt å irettesette ulydige barn?»
Utgangspunktet er en situasjon hjemme hos henne der en seksåring i påhør av hennes barn og sin egen mor kalte moren sin for «jævla fittemamma».
Birgersson sier at å irettesette andres barn når de er hjemme hos dem er en selvfølgelighet på linje med det faktum at hun ikke ville tent en sigarett i stuen til venner uten å spørre.
«Mitt hus – mine regler. Punktum», skriver bloggeren, som utdyper episoden:
«Vi hadde en familie på besøk der en seksåring satt i vår sofa, foran mine barn, og kalte moren sin for «jævla fittemamma» og sa at han skulle drepe henne. Her rant begeret over, jeg pekte på utgangsdøren og sa «I dette huset snakker vi ikke på denne måten til hverandre. Vær snill og ta på deg skoene og gå ut.» Ja, det hadde bygd seg opp over litt tid, men det finnes grenser. Moren ble kjempesint på meg og syntes ikke det var så farlig, og at «han mener det jo ikke». Nei, det gjør han antagelig ikke. Men MINE barn skal ikke lytte til slikt og få tro at det er greit å si noe sånt til moren sin. Det er vel aldri greit? Vi omgås ikke mer. Hun mener at ingen har rett til å irettesette hennes barn. Men så gjør det selv, da, for pokker! Noen må jo gjøre det!»
Innlegget var på et tidspunkt mandag kveld mest delt i landet, samlet aktivitet i sosiale medier er i skrivende stund på rundt 35.000, og saken har 250.000 visninger.
Leser: Setter skapet der det skal stå
Kommentarfeltet domineres av innspill som dette fra «Elin»:
«Denne artikkelen er fantastisk bra, og setter skapet der det skal stå. Én gang for alle. Ærlig talt, god folkeskikk, empati og respekt for andre - må da gjelde både voksne og barn.»
Mens et fåtall, som «Arne», spør seg om det nok ligger en del historikk bak en slik kraftsalve, og «Vigdis» har sett seg lei på «...besserwissere som plukker opp en eller to episoder med et helt marginalt problem, som så med et trylleslag fremstilles som et stort samfunnsproblem.».
Birgersson selv har fått kommentarer som:
«Skulle du skälla på mina barn skulle jag slå ut tänderna på dig!» og
«Ge fan i att uppfostra mina barn, sköt ditt eget»
«Her i vår hus»-argumentet
- Hva er riktig å gjøre i denne situasjonen?
- Jeg synes i utgangspunktet det er et godt prinsipp at vi bryr oss om andre barn enn våre egne. Når det er oppførsel som åpenbart går ut over vanlige normer, er det ok at vi som voksne tar det opp, spørsmålet er bare hvordan man gjør det best.
Det sier psykolog Egil Launes og forfatter av boken «Foreldrehjelpen – oppdragelse som virker».
Han mener man kan veldig godt bruke argumentet: Her i vår hus er det slik regler som gjelder – i settinger hvor andre barn er på besøk, i barnebursdager og lignende.
Unngå moralisme og besserwissenhet
Kommer man i en situasjon hvor foreldrene også er tilstede, slik som i det svenske eksempelet, kan det være andre forhold å ta hensyn til:
- Der og da i situasjonen synes jeg det ville være helt greit å påpeke til barnet, i påhør av forelderen, at her i vårt hus snakker vi ikke sånn til hverandre. En annen tilnærming ville være å spørre den voksnes i alles påhør hva denne tenker om slik oppførsel. Barn kan ha godt av å høre voksne snakke slik. Men den anklagende og «Nå må du se og få skikk på barnet ditt»-samtalen bør skje på tomannshånd med den voksne, sier Launes.
Grunnen er at man bør tilstrebe åpenhet, undring og unngå for mye moralisme og besserwissenhet. Andre voksne er ikke i posisjon til å ydmyke andres barn, og ikke minst: Det er generelt et godt oppdragerprinsipp å ikke bruke sinne.
- Man skal være rett og slett være forsiktig med hvordan man opptrer overfor andres barn. Det er riktignok slik at irettesettelse fra en fremmed kan ha effekt, men effekten kommer trolig fordi barnet blir skremt. Man å skremme barn til å endre atferd er heller ikke en god oppdragertilnærming.
- Har barn av i dag dårligere oppdragelse?
- Jeg tenker at det ikke er blitt så mye mer ille, men vi vet at synet på barn, barns verdi og plass har endret seg mye siste 30-40 årene. Barn skal løftes frem, bli lykkelige og de skal klare ting selv, de skal ikke bare grensesettes, sier Launes.
- Samtidig vet vi at det er mindre atferdsproblemer i skolen i dag enn for 10 år siden. Oppdragelse på hjemmebane, der svinger pendelen stadig. For ti år siden var det en periode hvor vi så en del toleranse for utglidende oppførsel, men de siste årene og nå er trenden blant foreldre å være mer myndig igjen, er mitt inntrykk.
Mammadamen-blogger er kritisk
Karianne Gamkinn, bloggeren bak bloggen mammadamen, er mor til to gutter på tre og seks år og har ved flere anledninger blogget om irettesettelse av egne og andres barn.
Hun er kritisk til Birgerssons tilnærming, og mener fokuset på streng irettesetting er fordummende.
- Man skal selvsagt reagere i situasjoner som den med den nevnte seksåringen, men det er måten Birgersson mener det skal gjøres på som jeg er uenig i. Istedenfor en time-out må man sette seg ned å snakke med barnet og forklare hva som er greit og ikke greit å si. Sannsynligvis er barnet opprørt. Å kjefte løser ingenting. Det er lite læring i frykt for straff og sanksjoner.
På spørsmål om når det eventuelt er riktig å irettesettes andres barn, er Gamkinn klar på at lista skal legges høyt.
- Jeg liker ikke ordet irettesette. I grove tilfeller og når barn blir mobbet eller ertet bør man som voksen selvfølgelig si ifra. Men som forbilde må vi håndtere det på en måte barna kan lære av. En kjenner ikke alltid hele situasjonen, og for alt man vet kan det være mange grunner til at et barn oppfører seg som det gjør. Da mener jeg det i utgangspunktet er feil å skulle gå inn å irettesette andres barn, på samme måte som jeg ikke ønsker at andre irettesetter mine. I verste fall kan det gjøre situasjonen verre.
- Vis raushet overfor adferd som er utenfor
Også familieterapeut Ailin Strømsholm mener det er viktig å være tolerant og tålmodig overfor barn.
- Selv om man kan føle sterk irritasjon over andres barn er det viktig å være tolerant og tålmodig. Det er naturlig at barn oppfører seg forskjellig, fordi man han ulik bakgrunn. Nettopp derfor må vi som voksne klare å beherske oss, mener hun.
Det handler om å vise raushet overfor adferd som er utenfor det vi ønsker oss eller forventer av andres barn.
- Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom å mangle grenser og oppføre seg dårlig. Noen barn har lite grenser og oppfører seg veldig fint. De er varme og tolerante på alle vis. Noen foreldre tåler bedre aktive og høylytte barn enn andre. Men dersom andre barn blir plaget av atferden, så er det lov å si fra, sier Strømsholm.
- Aller viktigst:Det er alltid lettere å si fra til foreldre om deres barns oppførsel dersom man vet at man i utgangspunktet har valgt å være raus og se andres barn med milde øyne, legger hun til.
Slik skades barnet når du spiller på skyldfølelse i oppdragelsen.
Professor: Temperamentet bestemmer barneoppdragelsen
Ønsker du å få med deg lignende saker? Vi har en egen Facebookgruppeog Twitterprofil for Familie og oppvekst