Der, på en restaurant i London, på en slik sårt tiltrengt kjærestetur som alle sier det er så viktig å prioritere når man er utslitte småbarnsforeldre, der nådde Helena Brodtkorb (28) og kjæresten Sivert Høyem (38) et bunnpunkt i forholdet.

- Det dirret i luften, da var det som verst, forteller Brodtkorb.

Det var vårparten 2012. På den tiden hadde den lille datteren deres holdt det gående med sin terroriserende kolikkgråt i flere måneder.

- Hun var dette barnet som bare hylte. Alle i familien ble helt satt ut av henne. Du får aldri en pause og du blir ikke kjent med ungen din heller. Det blir en sorg i det, forteller hun.

- Det er ikke lov å kalle ungen sin monsterbaby

Og hva som kom først, fødselsdepresjonen eller kolikken, det vet hun jommen ikke. Det er heller ikke så viktig.

Det viktige er om boken Mammasjokket, som lanseres i disse dager, kan bli en trøst og en oppmuntring for andre førstegangsmødre der ute.

- Jeg hadde lyst å skrive den boken jeg selv så sårt trengte. Jeg vil at den skal føles som en venn, sier kunstformidleren og forfatteren.

- Det er ikke lov å kalle ungen sin monsterbaby. Jeg hadde behov for å få lov å være i den desperate tilstanden, for det er mye trøst i det også. Men det var mye sånn: «Bare bit tennene sammen, om tre år så har du glemt dette her» i det jeg leste og ble fortalt. Det er derfor jeg må gi ut denne boken, jeg har noe å si som er så viktig, legger hun til.

Hun har slått med ned i støvlene og bygd meg opp igjen. Vi ser på henne og blir helt ømme, hun er vår «force of nature». Helena Brodtkorb om datteren

Dobbelthet

Boken innledes med følgende sitat av den amerikanske komikeren Louis CK:

You’re not a woman until you have people coming out of your vagina and step on your dreams. If you’re still standing after that shit you’re a woman.

Sitatet oppsummerer mye av essensen av budskapet i boken, og ikke minst hva forfatteren selv har vært gjennom.

For slik sier hun det med egne ord:

Mammasjokket er en alternativ mammabok som handler om morsinstinktet på sitt mest slitsomme, om en baby uten bruksanvisning og angsten for å aldri bli lykkelig igjen. Men den handler også om snikende lykke og en usikker mamma som omsider fant veien hjem.

Dønn ærlig og hudløst beskriver hun den uutholdelig kombinasjon av separasjonsangst og behovet for å være i fred.

«Jeg klarte ikke leve uten babyen min, men jeg klarte ikke leve med den heller.»

Det var den vanskelige dobbeltheten.

Den psykologiske prosessen i henne skjedde parallelt med den litterære.

- Den delen hvor det er ganske mørkt, det er skrevet mens det var ganske mørkt. Det må fremstå slik, det er det som er det feministiske ved denne boken. Det er ekte, levd kvinneliv der og da, det har vært veldig viktig for meg, sier hun.

Brutt de fleste tabuer

Frilansjournalist og småbarnsmamma Marte Frimand-Anda skapte overskrifter for noen år siden med blogginnlegget: «Jeg hater å leke med barna.». Kjendisene Kathrine Sørland og Pernille Sørensen har stått frem og fortalt at de ble ulykkelige av å bli mamma.

Flere stemmer, blant andre skuespiller Henriette Steenstrup, har slått et slag for å legge lista litt lavere. Tema ble nylig løftet frem igjen i A-magasinet og leserne ble bedt om å dele bilder av sine uperfekte familieliv.

Brodtkorb kan nikke gjenkjennende og slutte seg til alt dette, hun innrømmer glatt at hun har brutt de fleste tabuer i mammaverdenen.

- Jeg er heller ikke så glad i å leke, dessverre. Jeg synes det er dørgende kjedelig på lekeplasser. Jeg får et stikk av dårlig samvittighet når jeg prøver å forklare treåringen min det. Jeg liker at hun nå er blitt så stor, slik at jeg kan ha en samtalepartner i henne.

Han har behov for at noe bare skal være hans, og vi er jo hans, det nærmeste han har. Så det at alle plutselig skulle få ta del i det, var truende. Helena Brodtkorb om mannen Sivert Høyem

Det er da selv hun, moren med den lave selvtilliten, får kjepphøye øyeblikk der hun tenker:

- «Yes, jeg er en god mamma nå» Jeg føler vi har en skikkelig bra dialog.

- Jeg kan ha gledet meg til leggetid hele dagen, men når hun så er i seng så blir det til at jeg går ti ganger opp på rommet for å se på henne og stryke henne over kinnet mens jeg tenker «Herregud, hun er så fin!»

Akkurat sånne ting tror hun ikke det snakkes så mye om i mammaverden, men i pappaverden ja.

Slår myter ihjel

Boken er full av myter som hun løfter opp, her er noen av dem hun slår ihjel:

Myte: Når babyen er forløst, oppstår en umiddelbar, nærmest åndelig tilknytning mellom mor og barn.

«Jeg forventet smerter, men ikke tvil og tomhet. Jeg ble vettskremt. Da du var ute, var det ikke nok igjen av meg til å kjenne på det gode, selv om du lå der som verdens mest perfekte lille baby.»

Myte: Naturlig fødsel er best.

«Drit i sånne nyromantiske naturtyranner! Dette er faktiske i-landsproblemer, spør du meg.»

Myte: Man trenger ikke forandre seg bare fordi man blir mamma.

«Det går bare ikke, men den gode nyheten er at man kan finne seg selv opp på nytt.»

Myte: Alle babyer elsker bæretøy.

«Min baby hylte som en stukken gris når jeg puttet henne i bæretøyet.»

Ta snarveier. Selv skal jeg legge ambisjonsnivået vanvittig lavt. Råd til medmødre

Mannen vil helst bare være i fred

Hun er beredt på kritikk, også fordi mannen hennes ikke er hvem som helst. Hun er blant annet redd for å bli oppfattet som opportunistisk.

- Jeg har hatt noen runder med meg selv, stilt meg spørsmålet: Er hele tematikken i boken for i-landsproblemer å regne?  «Her sitter du i verdens rikeste land, privilegert vestkantjente som har kapret en anerkjent musiker, og så sutrer du! Stakkars deg!». Jeg ser det kan brukes mot meg, sier hun, men legger til:

- Likevel, nei, det går det ikke an å redusere det til merkelappen «I-landsproblemer». For det er faktisk alvorlige hormoner i sving, jeg har hatt en fødselsdepresjon, det er ikke til å stikke under stol at dét langt ifra er en «walk in the park», sier hun.

- Hva synes mannen din om boken, den er jo temmelig utleverende om ditt og deres felles liv?

- Det er paradoksalt ja, for han er en type som helst bare vil være i fred. Han har behov for at noe bare skal være hans, og vi er jo hans, det nærmeste han har. Så det at alle plutselig skulle få ta del i det, var truende.

Etter å ha lest boken, har det likevel ikke føltes truende. Kona tror det har vært en dobbelthet der for ham.

- Dessuten, Sivert har veldig respekt for dette med at når man har noe man må gjøre kreativt, så må man bare gjøre det. Han er den første til å forstå den motivasjonen, sier hun.

- Hun har slått meg ned i støvlene og bygd meg opp igjen

Når hun ser i bakspeilet ville hun ikke vært den vanskelige starten foruten.

- Hun har slått med ned i støvlene og bygd meg opp igjen, og den kjærligheten der må jo være helt ekstremt sterk. Vi ser på henne og blir helt ømme, hun er vår «force of nature», sier Brodtkorb.

På en pervers måte er de litt stolte over hvordan hun har «torturert dem», for hun har med det bundet dem sammen på en unik måte.

- Dit hadde vi kanskje ikke kommet dersom ting var gått helt knirkefritt. Sivert er en fantastisk tålmodig fyr. Han har rom for de tingene som jeg tenkte ingen skulle ha rom for hos meg, og jeg med ham. Det er fullt ut match, det er så deilig.

Men lurer du på hva Sivert Høyem svarte, da kjæresten på restauranten i London slengte ut  skilsmissespørsmålet etterfulgt av «Da får vi annenhver uke barnefri.» Her er det:

«Det høres ut som en jævlig god idé for min del, men du klarer jo knapt å være borte fra babyen et sekund, svarte han tørt»

- Sivert lo, jeg grein

Forfatteren forteller at både hun og mannen er personligheter som trenger mye egentid.

- Vi er også strebere etter harmoni, noe som er veldig vanskelig i et familieliv har vi innsett. Vi har bare hatt ett barn, folk vil mene det er «piece of cake», men det har vi egentlig syntes vært nok.

I lys av dette kan man ikke anta annet enn at paret kommer til å bli ytterligere testet i tiden som kommer.

- Herregud, da jeg satt i den gynekologstolen tidligere i år. Tvillinger!! Jeg grein og han bare lo.

- Jeg tenkte at dette går jo ikke. Jeg er en type som tar sorgene på forskudd, mens han er optimist. Vi er veldig forskjellig der, men det har hjulpet at han har sagt: «Vet du hva, vi kan ikke gå i kjelleren for at vi får tre barn. Dette er en god ting. Dette vil vi jo!». Så da handler det om å ta seg i nakken. Jeg har bestemt meg for det, jeg skal ikke klage.

- Tenker du at du er blitt en mamma som er rustet for den forestående oppgaven?

- Overhode ikke. Jeg tenker at alt må tilrettelegges for at jeg skal klare det psykisk. Jeg er livredd for å knekke sammen. Jeg snakker med legen min om det ofte. Jeg må ha masse hjelp og jeg må vite at Sivert ikke skal på jobb den første tiden. Jeg er ikke en sånn mamma som står stoisk i stormen.

Hun har ett godt råd til sine medsøstre, et råd hun akter å prøve å følge selv også når guttene kommer uti november:

- Ta snarveier. Selv skal jeg legge ambisjonsnivået vanvittig lavt. Forøvrig, det første året blir et nødvendig onde. Jeg ser ikke for meg at det blir noe koselig i det hele tatt. Jeg ser heller på det som en bra investering, hvor kult er det ikke når de guttene er 10 år gamle og løper rundt og styrer, jeg kommer til å være dritstolt, smiler hun.

Twitter: Få familie- og oppvekststoff fra kristine_gl.