Jeg trenger ingen å leke med. Jeg kan leke med skyggen min, mamma. De andre sier uansett bare nei og går sin vei.

Ordene tilhører en 3 år gammel jente. Moren hennes skrev anonymt et debattinnlegg til Aftenposten denne uken fordi hun ønsket å sette fokus på noe som finnes: Utestengelse av små barn.

Innlegget har truffet mange i magen. Det er lest av mer enn 140.000, dessuten blitt likt, delt eller kommentert på sosiale medier mer enn 18.000 ganger.

Det var først på et møte i desember, etter et halvt år, at barnehagepersonalet forteller moren at datteren blir utestengt av de andre barna på avdelingen, og at det visstnok har pågått lenge.

- Jeg kjenner at jeg skylder mye på meg selv. Jeg burde ha skjønt, sett og følt. Jeg burde ha spurt mer. At barnehagen sier at ting går bra, betyr ikke nødvendigvis at ting går bra, skriver hun.

Professor: Vondt å lese morens innlegg

- Det er vondt å lese dette innlegget fra en mor som skjønner at treåringen henne blir utestengt fra lek med jevnaldrende i barnehagen. Vondt fordi vi har empati både med barnets ensomhetsfølelse og morens fortvilelse. Vondt også fordi vi vet at sosial samhandling med andre barn er en viktig faktor for mental helse og  personlighetsutvikling.

Det sier professor emeritus Lars Smith ved Psykologisk institutt, UiO og seniorforsker ved Nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarns psykiske helse, RBUP Øst og Sør.

- Er dette vanlig blant så små barn?

- Det er vanskelig å si hvor vanlig sosial utestengelse er blant så små barn. Jeg vil anta at det på et eller annet tidspunkt i førskolealderen vil ramme 15-20 prosent av alle barn, men at det er langt færre som opplever at dette er et vedvarende problem. Men jeg kan ikke dokumentere disse tallene og tviler på at det finnes studier som gir pålitelige forekomsttall, sier Smith.

Har du tips til tema redaksjonen bør skrive om? Ta kontrakt her

-  Barnehagepersonale er ikke alltid gode til å gjenkjenne signaler

- Utestengelse er ikke et vanlig fenomen i en barnehage. Problemet er at barnehagepersonale ikke alltid er gode til å gjenkjenne signaler om at et barn lider. De er ikke trent i å gjenkjenne ensomhet, depresjon, nedstemthet og andre tegn på psykiske helseplager, sier Willy-Tore Mørch, spesialist i barnepsykologi ved Universitetet i Tromsø.

Han mener barnehagen ansatte ofte har en holdninger som «alt ordner seg», det er «høyt under taket», og «vi tar høyde for individuelle forskjeller». Derfor kan barn være i en barnehage i lang tid uten at det slås alarm.

- Man skal huske at psykisk helse hos barna i en barnehage er de voksnes ansvar. Det er uhensiktsmessige reaksjoner, eller ingen reaksjoner fra de voksne på barnas atferd, som enten fremmer psykisk helse eller hemmer psykiske helse. Dessverre er ikke førskolelærere skolert i dette, og kan komme i skade for å gjøre vondt verre eller ignorere signaler på at barnet lider, sier han.

- Byrden må barnehagen ta av mor og far

Anne Dorothea Bergh, er barnehagesjef i Hamar, en vilkårlig valgt kommune som ikke har sammenheng med familien i debattinnlegget.

Bergh har i tillegg mange års erfaring som barnehagestyrer og pedagogisk leder. Debattinnlegget fra den anonyme moren har skapt engasjement blant kollegene hennes, og hun vil bruke innlegget som et utgangspunkt for refleksjon på neste styremøte for alle kommunens 36 barnehager.

- Dette var et veldig sterkt innlegg. Min første tanke er at slike ting skal ikke skje i en barnehage. Min andre tanke er at dette viser hvor utrolig viktig det er med tidlig innsats for nettopp å fange opp sånne signaler, det kan vi aldri få nok fokus på, sier hun.

- Når det snakkes om barnehage er det mye fokus på tilstrekkelig antall plasser, på hva som skal skje av kunnskap og læring i førskolealder. Men sosial kompetanse og trygghet er en forutsetning for alt dette andre, det er i disse årene hvor kimen av selvtillit og mestringsfølelse legges i barna. Det må være rutiner i barnehagene for hvordan man ser det enkelte barn, det er en utfordring som vi hele tiden må strebe etter å løse, sier Bergh.

Hun er veldig opptatt av å formidle at foreldre som opplever lignende aldri skal klandre seg selv.

- Den byrden må barnehagen ta av mor og far. Det er ikke noens skyld, men både hjem og barnehage må jobbe sammen i tett dialog slik at det blir en endring, sier Bergh.

Se etter disse tegnene

Willy-Tore Mørch mener det er flere tegn å se etter.

- Sitter barnet ofte for seg selv, holder det seg ofte tett inntil en voksen, vil hjem, vegrer det seg for å gå til barnehagen? Andre er: Gråter barnet lett, har det liten matlyst? Dette er tegn som den voksne alltid skal reagere på, sier Mørch.

- Jeg tror man i mange tilfeller gjør best ved ikke straks å dramatisere slike problemer. Mye vil gå seg til etter hvert i et fornuftig samarbeid mellom foreldre og barnehage, sier professor og forsker Lars Smith.

Han mener dessuten mye er avhengig av hvor harmonisk et barn fungerer i andre situasjoner. Hvis det ellers er et sosialt velfungerende barn, bør litt tilrettelegging for og samtale med barnegruppen kunne være til hjelp.

-  Hvis et barn ellers, og mer generelt, er sosialt svaktfungerende, vil det kunne være aktuelt å konsultere fagfolk. Det samme vil være aktuelt hvis et problem skulle være forbundet med en vanskelig familiesituasjon, legger han til.

Råd til foreldre

Ellers har Smith følgende råd:

  • Bruk god tid i barnehagen. Vær der såpass lenge at du kan videofilme og observere barnet i lek. Snakk godt med personale og snakk med barnet.

  • Hvis barnehagen oppleves som god og de ansatte kompetente, er det kanskje liten vits i å prøve å skifte barnehage, men sette inn tiltak der barnet er.

  • Hvis så ikke er tilfelle, kan det være en idé at en av foreldrene har anledning til å være hjemmeværende for en tid, før de så lar barnet begynne med blanke ark i en ny barnehage.

- Hva kjennetegner barn som i 2 til 3-årsalderen utestenger andre?

- Det kan være barn som selv har et dårlig utviklet selvbilde, og av den grunn vil hevde seg. Det kan ellers være barn som på grunn av mangel på omsorg i hjemmet har dårlig utviklet empati eller det kan være aktive barn som lar sin virkelyst gå ut over andre. På den annen side: Hvis det er et barn som forholder seg avvisende til andre, kan det være tale om utrygg tilknytning til foreldrene, men det er viktig å si: Det trenger ikke være det. Det finnes barn som har en ekstrem grad av skyhet, det er ofte genetisk betinget, sier Smith.

Han vil også presisere at utestengelse rett og slett også kan skje der barnet, offeret, ligger etter med motorisk utvikling eller sosial kompetanse. De er kanskje mer klønete og klarer ikke det andre barn klarer i lek, eller oppfatter ikke lekekoder

-  Et halvår med opplevelse av sosial utestengelse, slik som mor beskriver det for denne tre år gamle jenta, vil i seg selv neppe sette varige spor. Det er hva som nå skjer videre som vil være avgjørende. Det er viktig å finne en løsning som gjør at barnet ikke fortsetter å føle seg sosialt utestengt, sier han.

- Får meg til å tenke at vi har et ufattelig stort ansvar

- Vi som barnehagemyndighet har en tilsynsrolle, ikke bare for strukturer, årsplaner og brukerundersøkelser, men også for den sosiale biten, mener barnehagesjef i Hamar, Anne Dorothea Bergh.

- Å lese dette innlegget får meg til å tenke at vi har et ufattelig stort ansvar for at alle barn i barnehagen har et godt opphold og kan tenke tilbake på tiden i barnehagen som et godt sted å være helt uavhengig av hvordan de ellers har det. Vi som jobber i og med barnehagene skal være dyktige fagpersoner som bidrar til at slik ting ikke skjer, legger hun til.

- Hva om denne oppvekkeren gjør at foreldre blir mer bekymret ?

- Det er det absolutt ikke noen grunn til. Jeg håper inderlig at dette er sjelden, men én gang, er én gang for mye. Barnehagen skal jo også være et sted for trening i lek og det å omgås andre. Men det overrasker meg ikke at morens tekst berører så mange. Den trykker på noe i oss. Ofte tenker man på utestengelse som noe som rammer eldre barn, derfor blir det ekstra sterkt når man blir oppmerksom på at det begynner så tidlig, sier hun.