Stein Inge Larsen er død, 63 år gammel.
Larsen døde i Tanger, Marokko, der han bodde de siste årene i sitt liv. Han vokste opp i Oslo som også var hans base i mange år som voksen. Men den mest hektiske perioden i Stein Inge Larsens liv var årene i Trondheim, en by han har satt varige spor i.
Kjært barn har mange navn, og mange har følt forvirring rundt Stein Inge Larsens aliaser. Noen kjenner ham som Stein Inge, andre som André Lister eller bare Lister (et alias påfunnet en fnisekveld under et kommunevalg der andre lister fikk spesielt mange stemmer), andre som Aziz Zrka; navnet han tok etter han flyttet til Marokko og konverterte til islam.
Stein Inge kom til Trondheim midt på 70-tallet i den hensikt å utdanne seg til førskolelærer. Han var nok også innom skolelokalene i Dronning Mauds Minde noen ganger.
Han kom fort i kontakt med det frodige motkulturelle miljøet i byen, og ble en stadig mer sentral person; etter hvert som interessen for musikk ble sterkere enn det mer konkrete politiske engasjementet.
Byens sterke anarkistiske miljø ble smittet av punkbevegelsen. Freakeren Stein Inge Larsen ble aldri en punker, men gjør det sjøl-ånden inspirerte også ham til å selv begynne med musikk. Ikke bare høre på og skrive om, men selv spille.
Stein Inge var blant dem som drev den motkulturelle fanzinen Asfaltfilla, og ble så en drivkraft i musikkfraksjonen som startet Norges første punk-fanzine Rockefilla tidlig i 1977. Utbredelsen av Rockefilla gjorde musikkmiljøet større, og det neste logiske skrittet var rockeklubben Hard Rock Kafé. Stein Inge Larsen var en av de viktige ideologene bak HRK, og en av de mest markante driverne i klubbens første år.
Han startet bandet Sjølmord, men skjønte fort at han ikke matchet de andre musikalsk, hoppet av – og jobbet i stedet i kulissene for det viktigste bandet i undergrunnsrocken i Trondheim på slutten av 70-tallet. Selv var han drivkraft i de løsere konstellasjonene Lekkasjeensemblet og poesipunkerne Opoponax, før han endte med sitt viktigste band Det elektriske kjøkken. Han produserte også flere band, blant annet Liliedugg og Helter Skelter.
En ettermiddag på Parkkaffen, miljøets faste møteplass, står klart for undertegnede mens jeg skriver disse linjer. Stein Inge skulle hjem og lage ferdig cover og etikett til det første minialbumet til Det elektriske kjøkken. Det skulle sendes til trykking tidlig neste morgen. Alt var klart, bortsett fra navnet på bandets plateselskap. Vi gikk en runde med mer eller mindre seriøse forslag. «Jeg stoler på at du finner på et bra navn», var min av avskjedsreplikk den kvelden, og jeg hørte ikke mer om dette før plata kom ut på plateetiketten (O je / Oh Yeah Records – ett navn på hver side av vinylplata) O je var min signatur som skribent i den perioden. En hyggelig og morsom gest, som var tenkt som en «oneoff», men denne etiketten/plateselskapet fulgte trondheimsrocken videre. I dag er Oh Yeah Records plateselskapet til DumDum Boys.
Det er fullkomment logisk at DumDum Boys, Trondheimsrockens største suksess, bærer arven etter Stein Inge Larsen videre gjennom plateselskapet/etiketten han startet.
Stein Inge var et kunstnerisk multitalent. Selv mente jeg han største talent var det litterære; han skrev med en arrogant selvsikkert og poetisk nerve som gjorde meg til fan lenge før jeg lærte ham å kjenne. Jeg var sikker på at han ville bli en stor norsk forfatter. Men så ble han tatt av rocken for alvor, og det finnes flere gylne øyeblikk på Listers soloutgivelser utover 80-tallet. Senere jobbet han videre med både tekst, lyd og bilde. Men mest meg seg selv, for Stein Inge var prosessen viktigere enn det ferdige resultatet.
Det viktigste han gjorde var likevel ikke egne kunstneriske prosjekt, det var ilden han tente hos andre. Stein Inges åpenhet, begeistring og evne til å snuse opp det nye og spennende, var smittsom. Han fingeravtrykk finnes i bok- og platesamlingene hos alle han har kjent. Og det er mange.
Den geografiske avstanden var stor de siste 15 årene, men da Stein Inge oppdaget Facebook ble mange gode vennskap revitalisert, og mange nye planer om kunstneriske prosjekt initiert.
Det var som det alltid hadde vært. Stein Inge så talent og muligheter i dem han møtte. Han oppmuntret dem, støttet dem – fikk dem til å ha tro på seg selv. Det er ikke få som kjenner sterk takknemlighet og stort savn etter Stein Inges bortgang. Stein Inge fikk dem i gang, nå er han borte.
Hans familie i Norge, USA og Marokko har det verst. Tankene går både til Nabila og barna Yosra, Soraya og Rabe i Tanger og «Trondheimsfamilien» med Kristin, sønnene Mikael og Razmus og deres familier.
Begravelsen er gjennomført i Tanger, men det blir åpne minnesamvær både i Trondheim (Café Larsen mandag 1. februar klokken 17.00) og Oslo (Grünerløkka Lufthavn MIR søndag 6. februar klokken 16.00).