SVERRE SLØGEDAL
I dag er alle trist og ikke noen er ikke trist. Sverre Sløgedal døde den 24. januar i år, 86 år gammel. Han var førsteamanuensis ved filosofisk institutt ved NTNU.
Hans vitenskapelige arbeid og bragder skal andre ta for seg – jeg ønsker å skrive om veilederen, læreren og mennesket Sløgedal, slik vi ble kjent med han som filosofistudenter på slutten av 90-tallet.
Som nyfikne filosofi-spirer møtte vi Sverre i det beryktede seminar «moderne filosofi og analytisk filosofi», hvor vi ærlig kan innrømme at vi satt lamslått og lyttet til hans utgreiinger om både paradigmeskiftet, rettferdighet, «the nature of belief», klasser og typer, predikatlogikkens under og språkspill. Sakte, men sikkert reiv han bort uvitenhetens slør og åpnet en verden uten grenser for oss; utvidet horisonten slik at den aldri ble den samme igjen. Ikke bare var han dyktig til å undervise, formidle og forklare, men med hans lune, tørre humør skapte han en dypere glede og engasjement i oss: kollokvier ble dannet, studiegrupper ble til. Vi løste logikkoppgaver i kaffeslabberas, diskuterte sannhetsteorier over et glass vin på Café Ni Muser og etter hvert hadde vi fast bord på ærverdige Café Erichsen, hvor filosofi møtte poesi møtte kunst møtte matematikk – intet var umulig. Best husker jeg studiegruppen med lesning av Nietzsches «Zarathustra»: en buddhist, en prest, Sløgedal og en håndfull filosofistudenter jobbet seg trespråklig gjennom dette mysteriet av en bok. Han maktet å tenne en nysgjerrighet og begeistring som førte til at Wittgensteins «Tractatus» alltid var i bagen (hvordan var setning 2.02 igjen?) og jeg for min del kan fremdeles finne på å gå løs på en predikatlogikk-oppgave av pur glede – selvfølgelig på god sørlandsdialekt. «Morgeeeenstjernen, Aftenstjeeernen har samme rrrreferrranse». Alt vi kan om analytisk filosofi og logikk er på sørlandsdialekt. For alltid.
Vi beholdt kontakten også etter studiet, og for meg personlig ble Sverre en slags bestefar for min sønn. Når han var på skate-tur til Trondheim tok Sverre imot han og tok godt vare på han. Jeg er takknemlig for alle samtalene, diskusjoner vi hadde – Sverre sluttet aldri å utfordre min tenkning. Vi sitter igjen med den trøstende Schopenhauer.
Sokrates sier i sin tale «håpet for døden» at døden enten er en drømlaus søvn, eller en vandring fra denne verden til en annen verden, hvor alle døde er – og et større gode finnes ikke. Vi ønsker Sverre en vandring til denne verden, mange gode samtaler med Schopenhauer, Nietzsche og hvem det måtte være. God vandring!
Jutta Tørkel og resten av filosofistudentene 1996–1998
