FREDRIK BARTH
Professor Fredrik Barth døde 27 januar i år, 87 år gammel. I mer enn femti år var Barth en sentral tenker og forfatter i norsk og internasjonal sosialantropologi, og han er en av Norges mest siterte samfunnsforskere. I Norge satte han ikke bare et sterkt preg på sitt eget fagfelt – hans TV-serie «Andres liv og vårt eget», som ble sendt første gang på NRK i 1979, huskes nok fortsatt av mange som et viktig bidrag til vår generelle kunnskap om, og forståelse av, kulturell variasjon og fellesmenneskelige utfordringer på tvers av disse. Hele serien er tilgjengelig på nrk.no, og kan med fordel gjenoppleves!
Fredrik Barth spilte en grunnleggende rolle for norsk sosialantropologi. Etter studier ved sentrale læresteder utenlands, ble han i 1965 ansatt som professor i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen, og etablerte dermed Norges andre institutt for sosialantropologi (ett år etter Universitetet i Oslo). Her i Trondheim ble det første professoratet i sosialantropologi besatt først ti år senere, i 1975. Jan Brøgger, som ble grunnleggeren av instituttet i Trondheim, kom fra en stilling ved Etnografisk Museum i Oslo, men hadde tidligere i noen år arbeidet ved instituttet i Bergen under ledelse av Fredrik Barth. Brøgger vedlikeholdt sitt gode forhold til Fredrik Barth gjennom hele sin karriere, og dette kom oss i neste generasjon til gode, ved at vi ble introdusert for Barth og fikk nyte godt av hans tilsynelatende utømmelige interesse selv for famlende magistergradsstudenter, i de formative årene på begynnelsen av 80-tallet. Selv om Barth på dette tidspunktet hadde sitt virke ved Etnografisk Museum i Oslo, ble det The Bergen School of Anthropology, etablert av Barth, som ble formativ også for trondheimsinstituttets faglige innretning.
Fredrik Barths innflytelse og betydning for sosialantropologien er grunnet i hans skarpe analytiske blikk for vanskelige spørsmål, hans enestående formidlingsevner, og hans vilje og mot til å utfordre etablerte «sannheter» i faget. Med «Models of Social Anthropology» (1966) etablerte han det som ble kjent som den generative prosessanalyse – forenklet forstått som at samfunnsformer bygges (genereres) av summen av samfunnsmedlemmenes handlingsvalg, heller enn at handlinger styres av pre-eksisterende strukturelle forhold i samfunnet – noe som var et viktig bidrag til slutten på såkalte strukturfunksjonalistiske analyser av samfunn. Perspektivene fra «Models» var grunnleggende i hele Barths analyse, men alltid i utvikling og i takt med en økende erkjennelse av den grunnleggende kompleksiteten i samspillet mellom individ og samfunn under alle himmelstrøk. Helt grunnleggende var Barths appell om naturalisme i studiet av samfunn – å studere den sosiale virkelighet ufiltrert og usensurert, slik den fremstår for medlemmene i samfunnet. I forlengelsen av dette kravet kom også behovet for å forstå variasjon – for ingen opplever verden på nøyaktig samme måte som noen andre. Det var nettopp dette spenningsforholdet, mellom det partikulære og generelle, at hans teoretiske og metodiske fokus var plassert.
Med dette grunnleggende samfunnsvitenskapelige problemet ble hele verden hans empiriske felt. Han gjorde etnografiske feltstudier i flere verdensdeler, ofte under svært vanskelige forhold, som da han bodde hos Bakhtamanene i Ny Guinea, og som medførte et teoretisk gjennombrudd om kulturell variasjon under tilsynelatende like materielle og økologiske forhold. Feltarbeidets sentrale plass i norsk sosialantropologi, der vi fortsatt krever at masterstudentene i faget skal oppholde seg i lengre tid i en annen sosial virkelighet enn sin egen før de får skrive avhandlingen sin, er nok en arv etter Barth.
Den yngre generasjon sosialantropologistudenter har muligens ikke et like nært forhold til hele Barths forfatterskap, men alle som har tatt grunnemner i sosialantropologi, vil ha kunnskap om «tomatmannen fra Darfur». I artikkelen «Økonomiske sfærer i Darfur», opprinnelig publisert i en engelsk antologi om økonomisk antropologi i 1967, viser Barth hvordan en handelsmann, som ikke opprinnelig tilhører lokalsamfunnet han opererer i, krysser moralske og kulturelle grenser ved å utnytte forskjeller mellom segmenter av det tradisjonelle økonomiske systemet i landsbyen. Her var dugnad en sterk tradisjon, der småbønder hjalp hverandre på dugnadsbasis, og der kostnaden for den som mottok arbeidshjelp bestod i å servere hirseøl og mat. «Tomatmannen», som ikke var bundet av tradisjon og sedvane, konverterte dugnadsarbeid til penger ved at han mot hirseøl (billig arbeidskraft) dyrket tomater for markedet, og slik bidro til grunnleggende endringer i samfunnet (fra subsistensjordbruk og dugnadsarbeid til markedsproduksjon og lønnsarbeid). Begrepene innovasjon og entreprenør er sentrale i artikkelen – og dermed også svært kjente begreper for de fleste antropologistudenter, med grunnlag i en etnografisk studie av en landsby i Sudan.
Våre tanker går til Fredrik Barths ektefelle Unni Wikan og hans barn og barnebarn.
På vegne av kolleger ved Sosialantropologisk institutt, NTNU, Harald Aspen
