THORALF BERG

Mai kom endeleg. Med vårsol og song i skogen, solstrålene dansa på Trondheimsfjorden, kvitveisen vov kvite teppe. Men så kom den mørke bodskapen: Thoralf Berg døydde den 3. mai, 69 år gammal. Dette vennlege mennesket, kollega gjennom mange år, god venn gjennom enda fleire år, er borte. Songen tagna, kvitveisen lukka seg.

Vi var kollegaer på Gerhard Schønings skole og knytta tette faglege og kollegiale band gjennom norskfag og norskundervisning. Etter ein del år skildest vegane våre. Thoralf flytta over til Høgskolen i Sør-Trøndelag, eg til NTNU.

Teaterhistorie var det området Thoralf kom til å arbeide mest med, og han var ein framståande Ibsenforskar. I diktet «Bergmanden» legg Henrik Ibsen ordet i munnen på bergmannen som hamrar i berg på leiting etter malm: «Nedad må jeg veien bryde til jeg hører malmen lyde.» Thoralf var forskaren og vitskapsmannen som stadig grov og leita for å finne og skape ny kunnskap. Han var driven av ekte forskartrang, nysgjerrigheit og spenning over kva ein kunne finne. Men han var også ein eminent formidlar av kunnskap.

Vitskapleg tilsette ved universitet og høgskolar har plikt til å forske og til å formidle forskinga si vidare til andre forskarar og til samfunnet i vidaste forstand. Ikkje alle ser på den siste oppgåva som særleg viktig, den blir heller ikkje alltid honorert i systemet. For Thoralf var det sjølvsagt å bringe kunnskapen vidare til det ein kan kalle vanlege folk. Folkeopplysningstanken var levande i han. Det beste eksemplet på dette finn ein kanskje i alle kronikkane han skreiv i Adresseavisen. Imponerande er også mengda av foredrag som han bidrog med. Som foredragshaldar hadde han ei sjeldan evne til å fange publikum. Han hadde ei enkel, nesten samtalande form, heile tida boren oppe av ei forteljeglede som forplanta seg over på publikum i form av lytteglede. Thoralf forska på andres ord, og han var ein meister med eigne ord.

Thoralf la aldri vekt på å briljere. Han held ofte seg sjølv i bakgrunnen, lytta, la fram sitt syn på ein stillferdig, nesten beskjeden måte, alltid gjennomtenkt og med stor respekt for andres syn. Han kunne vere kritisk, men hadde ei særskilt evne til å finne fram til kompromiss der det var nødvendig. Han var beskjeden på eigne vegner, raus på andres. Det var hans måte å møte menneske på.

Maidagen vart fylt med sakn, men også med takksemd. Takksemd for at eg fekk lov å rekne det fine og vennlege mennesket Thoralf Berg som min ven. Han gav rikdom til livet mitt. Tankane går til dei han hadde nær seg og som nå sit med sitt sakn og si sorg: Wenche, Trine og svigerson, barnebarn og søster.

Torlaug Løkensgard Hoel

Foto: Mariann Dybdahl, Adresseavisen