ODD PETTERSEN

Tidligere rektor og lærer ved Breidablikk skole i Trondheim Odd M. Pettersen døde 25. april. Han blei 76 år gammel. Odd blei født i København, oppvokst i Rossfjordstraumen i Lenvik kommune i Troms. Hele familien flyttet til Bodø da han var tidlig i tenårene. Der gjennomførte han videregående utdanning og forberedte seg på å ta lærerutdanning. Men først måtte han ut å tjene til utdanninga. Det gjorde han ved å ta mange vikarlærerposter i området rundt Bodø, men også utenfor regionen. Lærerutdanninga blei tatt og han fortsatte etter dette som lærer i Nordland helt fram til 1972 hvor han kom til Frøya og seinere, i 1981, til Trondheim og Breidablikk skole.

Odd blei tidlig engasjert i politikk og var deltaker ved oppstarten av Sosialistisk Folkeparti i Nordland og deltok aktivt i organisasjonsmessig og politisk arbeid i Bodølaget.

I Sør-Trøndelag var han med fra starten av Sosialistisk Valgforbund og med på dens store seier i 1973 ved valget som ga 16 mandater på Stortinget. Han var også deltaker under samlings-kongressen i Trondheim i 1975 som endte opp i Sosialistisk Venstreparti.

Odd var svært opptatt av EU-saka og var aktivt med i Trondheim Nei Til EU utover på nittitallet hvor jeg hadde den store glede av å arbeide i lag med han. Han var i flere år sekretær i laget og påtok seg stadig standoppgaver i lag med oss andre rundt om i Trondheim.

Å stå på stand likte han svært godt, for da fikk han utbrodere sine fabelaktigee historiske kunnskaper og spesielt historia om Nord-Norge, dog hva som skjedde da Sovjetsamveldet befridde Finmark fra tysk okkupasjon. Han var en stor venn av Russland og han hadde ingen tillit til det han mente var propaganda fra Kolsås og Pentagon. Skarp motstander av Nato var han i alle år. Ofte påpekte han at han ikke hadde forandret syn på utenrikspolitikken til tross for at han sine siste år var organisert i AP. Han var internasjonalist, sosialist og sterk i trua på norsk folkestyre og grunnlovens bestemmelser. Han forsvarte de svake i samfunnet som minoriteter og handikappede.

Jeg hadde Odd som nær venn fra tidlig på nittitallet. Gode samtaler, som når vi møttes på kafeen på Valentinlyst, de siste fire-fem åra, helt til han nesten ikke kunne prate på grunn av en lumsk sjukdom. De siste par årene var det svært trist å sjå denne livsbejaende mannen som hadde lyst på livet framover bli fratatt muligheten til å få uttrykke seg. Til slutt ebbet livet ut. Jeg er han stor takk skyldig for godt kameratskap og han er dypt savnet av oss i Nei-rørsla, og sjølsagt mest av Bodil og resten av familien.

Farvel kamerat, og takk for innsatsen!

Hagbart Vebostad