BENJAMIN HJORT
Benjamin Hjort døde i en skredulykke i Aurland i april, 37 år gammel.
En sprengkald januardag i 2013 ringte Benjamin meg etter jobb og ville ha meg med ut på tur. Målet var en beskjeden fjelltopp i Raundalen, og jeg måtte være klar på én time. At gradestokken viste 22 minusgrader la absolutt ikke noen demper på Benjamins entusiasme, selv om min var litt mer lunken – faktisk fikk han overbevist meg urimelig raskt om at det var en perfekt anledning til å ta med telt, noen vedstikker og en flaske god vin.
Tre timer senere satt vi under stjernene og pratet bort natten, varmet av et lite bål og med et helt livs vennskap foran oss. Trodde vi. Turen skulle vise seg å bli en av mine fineste med Benjamin. Ikke fordi vi fant svar på de store spørsmålene der oppe, eller fordi vi besteg et krevende fell. Ikke fordi vi hadde delt adrenalinrushet man får av å padle store fosser, eller fordi vi hadde gjennomført nok en førstegangspadling nede i bushen i Patagonia.
Nei, turen tindrer i minnet fordi vi delte den enkle gleden over å få være ute i naturen. En lindrende pustepause i hverdagen, med en kopp kald Malbec uten smak i kulda, og mange drømmer som skulle virkeliggjøres. Noen av disse må jeg nå gjennomføre alene, men med tyngden av vennskapet fremdeles i sekken. Det er en tyngde jeg gjerne bærer.
For noen uker siden var jeg på tur opp et annet fjell – denne gangen alene. Det var den samme dagen som Benjamin forlot oss – men det visste jeg ikke før på kvelden. På veien opp var verden i harmoni – akkurat som på den januarkvelden – naturen rundt meg gjorde kroppen lett og sjelen godt. Dette var også en liten tur – ikke noe stort og bratt – en liten skrent egentlig. Jeg tenkte på alt og ingenting, men mest av alt nøt jeg følelsen av å være ute, gledet meg over fell i solskinn og et harespor over snøen.
På toppen satt jeg stille – utsikten var formidabel mot Raundalstoppene- Skipadalsnuten, Seldalsnuten, Horndalsnuten. Alle de toppene vi hadde stått på ski ned sammen med Benjamin de siste ukene. Jeg prøvde å forevige alt dette vakre med mitt lille telefonkamera – Benjamin hadde nok ledd av meg, han som alltid bar på kamera og som alltid sprang rundt gruppa i sirkler for å ta bilder når vi var på tur. Jeg tenker at vi delte turgleden også den dagen, selv om vi var på forskjellige fell, på helt ulike turer. Det gjør godt å tenke på i dag.
Noen mennesker lener man seg på selv når man er fra hverandre. Uansett hvor uenige man til tider kan være så trekker verden en sammen i en vev av sjel, hjerte og liv. Han var min venn – min beste venn – han som alltid var der når jeg kom tilbake, eller når jeg dro. Den som stille skjønte når jeg satte grenser, og som alltid sto så støtt når stormen raste i vannglasset.
Han var den som godtok alle som de er – uten forbehold. Han var den som alltid stilte opp, og han var den som gjorde andre glade med de små gestene i hverdagen. En liten kveldstur her, et nybakt brød der, et ekstra lag med voks på glatte langrennsski, eller en liten time eller to på Strandelva med nybakte kajakkpadlere fra bygda. Ingen tur var for liten eller stor, og han favnet oss alle med hele seg. Han var et helt menneske – intet mindre.
Han var den rauseste personen jeg noensinne har møtt, den som maktet å gi og gi, uten å kreve noe tilbake. Det står det enorm respekt av. Det trøster, midt i sorgen. Og slik tror jeg at veldig mange av Benjamins venner føler det nå, fordi vi var alle omsluttet av hans grenseløse kjærlighet.
Kanskje er det derfor jeg ikke kjenner denne voldsomme tristheten som jeg trodde en slik dag måtte bringe. Kanskje er det derfor følelsene ikke raser, og heller ikke jeg. I stedet er sorgen langsom og dyp som de elvene som binder oss sammen, en blanding av lys og mørke, av grunne og avgrunn. Fordi jeg kjenner ham fremdeles, i vind og vær, hav og himmel, skog og elv.
Han lever med oss, i alle våre hjerter.
Signe minnet.
Mariann Sæther
