ROBERT KLØVJAN PEDERSEN
Den 12. juni mottok vi den triste og vonde beskjeden om at Robert var død. Det var ikke til å tro, det kunne ikke være sant, at vår gode kollega gjennom mange år var borte.
Robert hadde vært lokfører i 39 år, da han gikk av med uførepensjon den 1. juni. Han ville ha fylt 60 år senere i høst. Helseplager i de siste årene medførte at han ikke kunne kjøre tog lenger.
Robert var godt likt av alle. Godt humør, humor, hjelpsom, snill og lun, kjennetegnet han. Latteren satt alltid løst i møte med Robert, han hadde alltid gode replikker. Han byttet gjerne vakter med kolleger, som hadde behov for fri. Alle satte pris på å tjenestegjøre i lag med han. Konduktører visste at det ville bli en trivelig tur med han bak spakene. Robert vil jeg også karakterisere som en sosial bauta i jernbanemiljøet, alltid positiv og inkluderende. Robert visste å nyte livet. Han var blant de første som meldte seg når det ble arrangert sosiale kollegatreff.
Han hadde viljestyrke, som han bl.a. viste ved å sette seg mål om å sykle Trondheim-Oslo, noe han fullførte.
Etter at Robert ble sykemeldt beholdt han kontakten med kolleger ved å være aktiv i kollegagrupper på Internett. Han skrev alltid på dialekt og alle leste hans innlegg, da de var meget velskrevne og morsomme betraktninger, som han delte med oss.
Jeg deltok i et møte, da jeg mottok det triste budskapet. Jeg hadde ved lunsjen, rett før jeg mottok meldingen tenkt på Robert, da jeg forsynte meg med rømmegrøt. Jeg er nok ikke den eneste, som tenker på Robert, når den retten blir nevnt. Robert satte ekstra stor pris på å kjøre til Røros, for da ble det alltid rømmegrøt til middag.
Han tok kontakt for å bli medlem i Jernbanepensjonistenes Forening. Men vi kom ikke så langt at han ble registrert som medlem. Vi hadde sett frem til å få han med, da han ville ha vært en ressurs i foreningen.
Vi deler savnet og sorgen med Margareth og familien, etter å ha mistet en god og kjær kollega. Robert vil leve videre i våre minner.
Arne Sveipe Knudsen
