ROBERT PEDERSEN

Med stor sorg mottok jeg beskjeden om at Robert var gått bort 12. juni , få dager etter at han hadde avsluttet sitt yrkesaktive tid ved NSB, kun 59 år gammel.

Første gang jeg møtte Robert var ved Stjørdal stasjon høsten 1985. Han kom ut av lokomotivet og mottok en usikker aspirant, med et stort smil. Han utstrålte en varme og godhet, det hersket ingen tvil om at jeg som nyansatt kunne føle meg velkommen.

Robert var den snilleste, mest omsorgsfulle og lune kollegaen en kunne ha, aldri et vondt ord om noen. Det var alltid stor stas og få tjenestegjøre som Roberts assistent i godstogene, og jeg vet at han også var en av konduktørenes favoritter.

Jeg husker en gang Robert og jeg skulle holde tilsyn over noen togsett på Stjørdal stasjon for noen år tilbake, da Robert hadde bestilt servering av sin mor. Serveringen besto av ei nydelig bløtkake, som visstnok skulle være hans favoritt. På den solfylte sommerdagen som ble tilbrakt på en benk ved Stjørdal stasjon, fikk jeg oppleve hans omsorg og godhet for sin mor. På samme måte viste han også omsorg for sin Margareth. Han avsluttet alltid telefonsamtalene med henne med «gla i dæ!» som senere ble forkortet til «æ å!»

Som sønn av en lokfører, født inn i jernbanefamilien, ble han en lojal lokfører med stor yrkesstolthet. Han hadde ingen uvenner, og han hadde alltid et vennlig smil til alle på sine vandringer rundt om på Marienborg eller ved Trondheim stasjon. Hadde alle vært som Robert, hadde verden vært et fredelig og godt sted å leve, han ønsket ingen konflikter.

Jeg fikk også oppleve hans evne til holde humøret opp i lystige lag, der var han en ener. Robert ble etterhvert også en ener på Facebook, og med sine selvironiske innlegg og svar var han et lyspunkt for mange i hverdagen. Ragnar, Gunnar, Per og undertegnede hadde våre harmløse meningsutvekslinger mot hverandre på Facebook. Den dagen han skrev at hans tid på jernbanen var over, svarte jeg: «Trist, da er det bare Ragnar Jenssen igjen». Han svarte momentant «d er ikke bare bare, husk å ta vare på guten for mæ». Lite ante jeg at dette tøysete Facebook-tullet dessverre skulle bli alvor. Siste kvelden Robert levde, hadde vi også våre vennlige meningsutvekslinger som jeg slettet, da jeg fikk høre om hans bortgang. Jeg vet at dersom Robert hadde fått bestemt, ville han ha sagt «la det stå».

Nå har vi for siste gang lest hans vennlige Facebook-innlegg, aldri vil det mer stå «opp og sprett gomorn». Takk for det du var for oss kollegaer ved NSB, jernbanefamilien vil savne deg Robert. Jeg lyser med dette fred over hans minne.

Jens Otto Havdal