TERJE BOSTAD

Det er vanskelig å fatte at Terje er død. At nettopp Terje ble utsatt for en ulykke da han gikk på fjelltur er meningsløst. Etter mange år med mange fjellturer var han fjellvant og alltid opptatt av sikkerhet og riktig utstyr. Nettopp derfor er det ufattelig at en ulykke kunne ramme Terje.

Wenche og Tonje, Ingvild og Vegard med sine familier har mistet en grunnpilar i sine liv. Terje var en kjær ektemann, en oppofrende og omsorgsfull far som fulgte sine barn tett i oppveksten og videre i sine voksne liv.

I de siste årene banket nok hans gode hjerte sterkest for barnebarna. Sist søndag ble han bestefar for sitt fjerde barnebarn, men ulykken fratok han den store opplevelsen.

Ved min gode kamerat Terjes bortgang har jeg mistet en hjørnesten i mitt liv. Vi møttes første gang på Trondheim Økonomiske Faghøgskole i 1972. Det viste seg raskt at vi to hadde mye av de samme interessene, med et sterkt innslag av det sosiale, som vi kalte en sunn motvekt til de økonomiske studiene. Til tross for at han i en periode arbeidet sørpå og bosatte seg på Ringebu, så hadde vi tett og god kontakt. Våre faste treffpunkt ble raskt fine tradisjoner i form av feiring av nyttårsaften, lutefisklag, hytteturer til Vauldalen, «vårens vakreste eventyr» og andre sammenkomster. Sammen med tre andre par feiret vi jevnlig og med stor glede våre langvarige ekteskap. Sist i fjor med en magisk tur med Hurtigruta, etter 40 års ekteskap.

Terje var sine venners gode venn. Ikke minst kom det fram da kamerater som ble alvorlig syk fikk kjenne på Terjes omsorgsevne. Hyppige besøk og turer gjorde nok sykdommene de hadde lettere å bære.

Full av energi og pådriverkraft gikk han løs på sine mindre aktive kamerater for å få oss til å gå Birkebeiner’n, Marcia Longa eller andre skirenn i Mellom-Europa. Han stilte opp som trener, smører og tilrettelegger, og aller viktigst – som motivator.

Terje hadde en unik evne til å skape gode relasjoner med folk. Hans lune og gode humør, hans evne til å ta ansvar og ikke skygge unna oppgaver, gjorde at han var en aktiv og sentral del i mange vennegjenger. Han var en brobygger når det oppsto uenighet, men samtidig en frisk deltaker i diskusjoner enten emnet var politikk, andre samfunnsspørsmål eller fotball. Turkameratene, skigjengen, jaktlag, golfgrupper, O-løpsgjeng og flere har mye å takke Terje for.

Selv var jeg med i Jaktlaget. Sammen med Helge, Herbjørn og Ove har vi hatt mange fine jaktturer, selv om andre vil karakterisere det som bomturer. Rypene fløy ofte videre, men vi fikk se naturen fra sine forskjellige sider, og mange verdensproblemer ble løst av slitne kamerater over middag med tilbehør om kvelden. Terje var en utmerket kokk som fikk selv enkle retter til å smake som gourmetmåltider. Jaktlaget har mistet sin motor, og vil savne ham dypt.

Etter mange yrkesaktive år ble Terje pensjonist, og man skulle tro han ville ta det rolig. Hans energi og gjennomføringsvilje ble ikke pensjonert. Han fullførte leilighetsbygget i Klæbuvegen der han og Wenche flyttet inn i en utrolig fin toppetasje. Samtidig kjøpte de en hytte på Røros der han planla oppføring av ny hytte på tomta, og hadde planer om utbedringer av familiehyttene både i Vauldalen og på Skatval.

Som om ikke det er nok var han også aktivt deltagende i arbeidet med den planlagte Vinterparken på Gråkallen og den nye idrettshallen som tar over for Trondheim Spektrum.

Terje og jeg ble pensjonister omtrent samtidig, og i de siste to årene har vi hatt et varmt, artig og godt fellesskap. Jeg vil savne våre treninger hver uke, våre gode samtaler og ikke minst turer og aktiviteter knyttet til hytteprosjektene. Vi hadde også planlagt å gå på turer til de høyeste toppene i hver kommune i Sør-Trøndelag.

Mine varme tanker går til Wenche og familien som har mistet selve grunnfjellet i sin tilværelse. Jeg håper at de tunge dagene som kommer kan bli avløst av de mange gode minnene som de har etter Terje.

Jeg vil aldri glemme Terje. Jeg er stolt over å ha vært hans venn.

Gunnar