ÅSE BØRSTAD
Åse Børstad døde 22. oktober, 96 år gammel. Et langt liv er slutt. Hun ble gravlagt på Værnes kirkegård 2. november. Akkurat den dagen var det stille vær med lav sol og skyfri himmel. Inne i kirka var det mange som ville følge og ta det siste farvel.
Åse etterlater seg tre barn, svigerbarn, og mange barnebarn og oldebarn. Det var blomsterhilsener og minnetale, først av en kvinnelig teolog og deretter to av Åses barnebarn, Lisbeth og Karianne og ett oldebarn – ei lita jente. De fletta fint sammen gode minner fra flere tiår tilbake. Eva Gullvåg Wermuth sang tre solonummer med pianofølge. Først sangen «The Rose», så «Himmelhøge sti» og til slutt «Gje meg handa di, ven». Meget vakkert!
Noen ord om Åse Børtads liv: Hun ble født i Kopperå og vokste opp der. Fra barnsbein av var hun vant til å ta i et tak. I 1944 ble hun gift med Ola Børstad fra Banggrenda i Stjørdal. Ola døde for vel to år sia, 98 år gammel. Et godt ekteskap som varte i 70 år. Sterke bånd ble brutt da Åse ble enke. Hun merka nok ofte at den viktigste stolen var tom, sjøl om mange stakk innom på besøk og fikk en kaffeskvett. Det siste året bodde hun på bosenter. Syn og hørsel ble dårligere, men hukommelsen var god.
Åse var heime og tok seg av barn og huslige sysler da Ola starta Børstad Transport etter krigen. I dag er det et firma med mange arbeidsplasser. Åse var aktiv på så mange vis. Hun hadde «mange jern i ilden» – arbeidet gikk fort unna. Hun var bl.a. medlem av Sanitetsforeninga i bygda og mangt et plagg ble i åras løp gitt til et godt formål. Både Ola og Åse var glad i å reise og var på mange turer i inn – og utland. Rike og fine opplevelser. Jeg vil også nevne at hun hadde sine meiningers mot når hun syntes at noen ble krenka. Hun var et medmenneske.
Siste gang jeg snakka med henne, var i vår på bosenteret. Vi prata og mimra om så mangt. Hun syntes at hun hadde hatt et godt liv.
Sangen, ikke minst, hadde Åse og Ola også felles. Det var halve livet, en berikende hobby – de sang i Blandakoret sammen med mine foreldre i mange år og seinere sammen med meg. I over 60 år var de medlemmer i samme koret og møtte trofast opp til sangøvelser og opptredener. Du store verden, for en diger bunke med korsanger!
Personlig har jeg mange bilder og gode minner å takke Åse for. Jeg føler med hennes nærfamilie i deres sorg og savn. Avslutningsvis tar jeg med et lite dikt.
Ord om minner
Ord er også som sorgas banner og som rim mot iskaldt glass.
Godt å øyne morgengryets skinn gjennom disig, tynt skydekke.
Ei vakker, slank jente står der rakrygga
som et stilleben på ei kunstutstilling---
Hun er en drøm fra fortidas minnealbum.
Sola er mørkerød, strør glitter i horisonten. Det er Moder jord
som har kledd seg i stasklærne---
Sigrun Dagrundottir Granås