MARTIN SÆTHERHAUG

Døden kan flamme som kornmo, sier dikteren. Vi vet det så alt for godt, men det er ikke til å holde ut når det likevel blir virkelighet.

Martin Sætherhaug døde 6. november 73 år gammel, brått og uventet. Slik jeg husker ham var han en aktiv pensjonist som fant seg nye oppgaver da pensjonisttilværelsen ble for lite givende.

Han ble min families venn gjennom sin kone en gang tidlig på åttitallet. Våre koner var tidligere kolleger, men Martin og jeg var nye for hverandre. Jeg har knapt opplevd et bedre vennskap enn det som oppsto der. Han var heller ikke redd for å strekke ut en hånd for å hjelpe, enten det var i økonomisk trange tider eller med barnepass sammen med sin familie.

Martin var en skikkelig gladgutt. Han spredte god stemning, var morsom på en naturlig måte uten å være nedvurderende overfor andre. Humoren i hverdagen var tilstrekkelig å spinne videre på. Han hadde humor i seg, i sin varme personlighet som lot til å ha plass til mange. Ja, jeg har latt meg fortelle at han til og med skrev revytekster. Selskapene med Martin og familie var virkelig en fest verd å huske. Her var det liv og latter, skikkelige samtaler og en lun tone. Han hadde overskudd til å være leken, og han var trygg i den han var. Martin sto støtt på egne ben.

Han kom tidlig inn i sitt virke som regnskapsfører ved Grilstad Fabrikker og ble der til han pensjonerte seg. Etter hvert tok han opp arbeidet sitt igjen som hobby for å hjelpe andre.

Han var idrettsmann i blodet. Som sønn av en fremtredende skøyteløper med samme navn fikk han nok inn idretten med morsmelken. Etter en aktiv karriere ble han organisator og var en av de som arrangerte Olavsstafetten i mange år. Han var interessert i mange grener, men kanskje mest i friidrett. Jeg er sikker på at idretten ga et fundament å stå på for å leve et liv hvor han kunne gi store og milde gaver til sine omgivelser med raushet og glede.

Det er de beste som dør. Jeg kan ikke huske at han noen gang klaget over plager. Livet var uten sykdom og plage bortsett fra en periode den siste tiden. Naturligvis er det uforståelig når en slik person plutselig dør. Dagen i dag ble mørk med bunnløs sorg. En dag skal vi gå videre. Men først skal vi stoppe opp litt og bøye hodet, selv om Martin ville likt at vi allerede var underveis.

Jeg er takknemlig for hans gode vennskap med min familie og meg. Hans egen familie har det nok tungt nå, ingen kan fylle hans plass. Jeg ønsker dem alt godt videre og deler sorgen med dem, så vel som lyset fra de gode minner som skinner igjennom i dag.

Njål Kristiansen