ANNE MARIE HALSEIDE

22. november sovnet vår kjære Anne Marie Halseide stille inn. Vi mistet den beste, men hun syntes livet hadde vært godt. Akkurat det var så typisk henne – hun klaget aldri og var alltid så glad.

Hun sto for så mye, mamma. Hun hadde stor arbeidskapasitet, og drev Nardo legesenter alene i mange år. Jeg tror mange fikk glede av hennes omsorg og evne til å sette seg inn i andres situasjon. Til tross for tøffe arbeidsdager gikk det aldri på bekostning av familielivet hjemme. Hun var en utrolig god lytter, og hun fikk nok ofte mer informasjon enn hun hadde lyst til fra både broren min og meg.

Mamma hadde en sykdomshistorie litt utenom det vanlige. Hun ble rammet av polio i 1947, nesten 11 år gammel. Hun ble lagt på isolat på hjemgården som lå på Dokka. Mormor ville ikke at hun skulle på sykehus. Hun hadde lest om søster Kenny, en amerikansk sykepleier som hadde en klinikk for poliopasienter i USA hvor hun praktiserte en egen behandlingsmetode. Mormor ønsket å få kjennskap til denne metoden, og hun fikk tilsendt «Det Beste» hvor metoden sto beskrevet. Etter tre dager startet mormor behandling ved hjelp av varme pakninger. Hun rev opp gamle ulltepper og varmet dem opp i kokende vann. Hun brukte vrimaskin og fikk ut alt vannet. Når de var akkurat så varme at de ikke brente huden la hun de rundt beinet til mamma som hadde begynt å få kontrakturer. Utenpå la hun oljelerret slik at varmen ble der lenge. Ansiktet til mamma som var fordreid av smerte ble avslappet og hun lyste opp i glede. Det ga mormor uante krefter til å fortsette og fortsette og fortsette.

Mamma var hardt angrepet og ble lam så langt opp at de ikke hørte henne le, men med de varme pakningene unngikk hun kontrakturer som de aller fleste poliopasienter sliter med hele livet. Hun var myk i kroppen selv når hun ble eldre. Selv om hun ikke var utvokst da hun fikk polio slapp hun operasjoner. Hun hadde ingen smerter. I forhold til mange andre poliopasienter i dette landet hadde hun et helt annet forløp og et mindre strevsomt liv.

Behandlingen var ikke over med kun varme pakninger. Høsten 1947 dro mormor og mamma til Oslo for fysikalsk behandling. De bodde hos venner og det var harde økter med trening. Mormor bar 11-åringen sin på ryggen til og fra behandlingen inkludert opp og ned trapper til fjerde etasje. Det gikk fremover. Først sitte på senga, så stå, så gå med stokker eller fra stol til stol. Hun fikk ikke lov å gå med krykker eller bruke rullestol. Hun ønsket seg mest av alt en rullestol, men da var mormor redd hun aldri ville lære seg å gå.

Mamma fikk undervisning hjemme helt til hun begynte i 8. klasse på Lillehammer. Der tok hun skolegangen som måtte til for å komme inn på medisinstudiet. Hun ville hjelpe andre.

Som 20-åring reiste hun til Nederland hvor hun studerte medisin i Utrecht. Der traff hun pappa som hun var forlovet med i sju år før de giftet seg i 1965 og stiftet familie.

Vi er så takknemlige for at vi har fått være en del av akkurat hennes liv. Hun gjorde folk rundt seg så gode, og hun hadde en så uendelig omsorg for oss. Jeg møter fremdeles pasienter som husker henne. Ingen husker at hun alltid var forsinket, men de husker henne fordi hun tok seg tid til å høre hva de sa. Hun hørte alltid etter hva vi sa vår kjære kone, mamma, mormor, farmor og søster. Vi kommer til å savne deg.

På vegne av familien

Anne Kristine (datter)