BIRGIT ANITA SVENDSEN

Birgit Svendsen, en mild, varm og elegant dame med tydelige meninger og et skarpt, jordnært intellekt, døde fra oss 17. november, 51 år gammel. Sammen med sorgen kommer takknemmeligheten over å ha fått dele latter, alvor og vennskap med henne.

Fra Gjøvik, via Oslo og Vågå, kom Birgit til Trondheim med sin lille familie i 2004. Til BUP og psykologisk institutt, til Jan sin hjemby og, takk og lov, til oss.

Birgit Svendsen var en som bidro – stillferdig, men substansielt. Andre vet mer enn oss om fag- og kunnskapsutviklingen hun bidro med som barnepsykolog, både gjennom forskningen ved UiO og NTNU, arbeidet i PPT i Oslo og BUP i Trondheim, som sakkyndig i svært vanskelige saker, og som underviser, veileder og forfatter. Hun hadde et engasjement og en varme for faget sitt, hun ønsket å bidra til å gjøre en forskjell og sto i jobb også i årene etter at hun ble syk.

For oss var Birgit en varm, lyttende, interessant og lattermild venninne. Hun var med og tok initiativ til at mødrene til 98-kullet ved Singsaker skole skulle møtes på Kvilhaugen, en kveld i måneden. Dette ble ikke bare starten på et sterkt vennefellesskap. Hun bidro med dette initiativet også til et godt foreldremiljø på trinnet, og dermed til et godt klassemiljø for barna. Treffene våre på Kvilhaugen blir ikke de samme uten henne.

Birgit levde i flere år med sykdommen, som aldri helt ville la seg nedkjempe, og som nå har tatt fra henne livet. Det var godt å se hvordan hun likevel fant kraft til å holde blikket på det jordnære hverdagslivet, og prioritere det som ga glede. Arbeid, venner, ferier, konserter og hytta var viktig for Birgit. Hvordan hun greide å mobilisere krefter til vårens boklansering, sommerens ferietur eller kveldene på Pstereofestivalen, kommer vi kanskje aldri helt til å forstå.

Det aller viktigste for Birgit var likevel familien. Hun etterlater seg sin kjære Jan og to fantastisk flotte gutter, som hun var så inderlig glad i.

Åtte øyne i hverandre

Fire munner rundt et bord

Dette var Birgits verden. «Gutta mine» sto i sentrum for Birgits liv.

Det var noe med latteren, …med stemmen, …med smilet. Birgit greide på forunderlig vis å gjøre luften litt lysere og lettere rundt seg. Hun hadde meningers mot, men gjorde ikke krav på oppmerksomheten og tålte godt å la andre stå i sentrum. Feministen i Birgit ville nok likevel vært enig i at når en dame av hennes kaliber dør, er det på sin plass med et minneord i avisen.

Så her er et vel fortjent takk fra oss Kvilhaugendamene. Takk, Birgit.

Tusen ganger takk.