DAG ØSTERBERG

Dag Østerberg døde 22. januar, 78 år gammel. Det er et dødsfall som rammer mange og betinger en sorg langt ut over private forbindelser. Han var siden sin bokdebut (med «Forståelsesformer» 1966) en viktig intellektuell kraft i Norge, av et spesielt slag. Ikke først og fremst en viktig fagmann som av og til – eller ofte – kom med innspill/opplysninger fra sitt fagfelt. Nei, han meldte seg primært med (politiske) prinsipielle perspektiver eller forståelsesformer. En sammenligning med Jean-Paul Sartre er ikke misvisende her. For øvrig en filosof og forfatter Østerberg satte svært høyt, noe ikke minst hans bok «Jean-Paul Sartre. Filosofi, Kunst, Politikk, Privatliv» (Gyldendal 1993) viser.

Man kunne også si at hans forhold til offentligheten mer var som forfatter enn som en vitenskapelig fagmann. En forskjell er likevel at der en forfatter «trenger» et publikum og gjerne må «betjene» dette publikum ved å vise seg og delta (også – eller ikke minst – som dekor) ved offentlige anledninger, der holdt Østerberg seg heller i sitt akademiske elfenbenstårn, som utrettelig arbeidsmaur.

Østerberg ble født i Trondheim og vokste opp her som sønn av byens politimester. Her tok han også artium ved Trondheim Katedralskole (1957), men dro deretter sporenstreks til Oslo hvor han etter støttefagseksamener i musikk og filosofi (1959, mens instituttet ennå holdt til i Halling skole i Oscarsgate, med tilhørende restaurant Krølle, hvor bl.a. Hans Skjervheim gjerne satt, klar til diskusjon og innføring i tysk tenkning) allerede i 1961 tok magistergraden i sosiologi med avhandlingen «Den sosiale realitet». Deretter fortsatte han i samme tempo og etterlater oss slik en svært omfattende og mangslungen produksjon, fra «Forståelsesformer» (Pax 1966) til hans siste bok «Musikkfeltet» (sammen med Rudolf Terland Bjørnerem) som kom ut i disse dager.

Man legger merke til hvordan Østerberg – særdeles velgjørende – valgte å orientere seg mot fransk språk og filosofi. Han unnslapp dermed (eller valgte bort) den språklige amerikanisering, som etter hvert har ført til at studenter synes å tro at engelsk/amerikansk er selve originalspråket. Franske og tyske forfattere siteres i engelsk oversettelse, ikke engang en merknad m/angivelse av originalspråk føles nødvendig. Denne orientering har ganske visst ikke hindret ham i å gi ut «Metasociology» på engelsk.

Orienteringen mot Frankrike er ikke noe som bare viser seg i stor oppmerksomhet om Sartre og Merleau-Ponty, men også i en, etter min mening fortjenstfull og elegant håndtering av det strukturalistiske stormløp (fadermord?) mot Sartre. Han hopper over det meste av "post"-støyen her, men finner viktige nye innsikter hos Gilles Deleuze og Pierre Bourdieu.

Østerbergs språklige mesterskap har en egenartet karakter, som forener et skarpt blikk og slående formuleringer. F.eks. når han skriver om betydningen av å gjøre et godt inntrykk: «dvs. et inntrykk bedre enn berettiget». Eller hans karakteristikk av den gamle Sartres nokså triste filosofiske endelikt, hvor hans ønske om å være med «det nye» førte til at han på et vis lot seg adoptere av en gruppe unge, vi kan kanskje si, filosofiske sjarlataner. «(H) an ville være hos Arlette og Benny Lévy, om det enn skulle kreve at han tilbakekalte hele sitt verk. Om han ikke ble senil, ble han så å si juvenil …» (Østerberg 1993, s. 293f.) Østerberg ble selv verken senil eller juvenil, han døde i høyeste grad med støvlene på.

Han ble etter hver ganske skuffet over den politiske venstresidens utvikling. Ikke egentlig over Arbeiderpartiet, hvor Jens Stoltenberg fremstår som en slags norsk Tony Blair. Skuffelsen gjaldt mest SVs resignasjon – eller tilpasningsdyktighet. SV har på et vis «vent seg til» Nato, og kritikk av denne «forsvarsalliansen» har sovnet ganske stille inn. Til tross for at alliansen stadig vekk har ført krig (også med norsk deltakelse), men aldri folkerettslig legitimt – og i samsvar med egen formålsparagraf – for å forsvare medlemslands territorium. Den regjeringsakseptable venstresiden har så å si akseptert som en del av verdensordenen USAs unilateralisme og militære keynesianisme, det US-baserte militær-industrielle-akademiske kompleks og dets ledende rolle i verdenspolitikken (sml. Paul Johnstones From MAD to Madness, 2017). Slik tilpasningsdyktighet lå Østerberg fjernt.

Fred være med deg.

Audun Øfsti