FREDRIK SKAGEN
Fredrik Skagen døde 20. juni, 80 år gammel.
Fredrik Skagen, kriminalforfatteren, det gode menneske som forente lun sindighet og humoristisk lynne med sterkt engasjement i politikk, samfunn og kultur, alltid på parti med den svake. Ja, hvis vi kan snakke om et gjennomgangstema i hans forfatterskap så var det enkeltmennesket, den lille mann om vi vil, mot overmakten. Og fordi det var diktning kunne han unne seg gleden av å la overmakten tape.
Vi trenger sånne historier. Kriminalromanene utgjør størstedelen av produksjonen hans – over 20 bøker til sammen – og han var uten tvil en de fremste krimforfatterne Norge har hatt. Han var med og startet fornyelsen av sjangeren her hjemme på 1970-tallet. Han plasserte hjembyen Trondheim definitivt på det krimlitterære Norgeskartet. Han fikk Rivertonprisen, («Kortslutning», 1980), og Glassnøkkelen for beste nordiske kriminal («Nattsug», 1995). Og en særlig glede for ham må det ha vært å få den danske Palle Rosenkrantz-prisen for «Viktor! Viktor!» i 1986, i konkurranse med en av de forfatterne han beundret mest, selveste John le Carré.
Le Carré var uten tvil en av Fredriks læremestre. Men han var mer enn «spionforfatter», selv om mange av hans historier dreier seg om det skjulte spill i stormaktspolitikken, og hans antihelt Morten Martens, et krimlitteraturens svar på Peer Gynt, blir agent for MI5. Han skrev også realistiske politiromaner, psykologiske thrillere, muntre høk-over-høk-eventyr, og beveget seg uanstrengt innenfor hele spektret kriminallitteraturen byr på.
Vi snakker selvsagt om lettflytende språk og gode karakterer. Men hans særlige kunst var å spille ut en rekke parallellhandlinger som i økende grad påvirker hverandre og driver spenningsnivået. Få andre forfattere har brukt tilfeldighetenes spill så raffinert og dristig. Og alltid med engasjementet til stede.
Han var en mann med mange talenter. Her står særlig ett bilde frem, fra et hotell i Bergen i 1996, av glassnøkkelvinneren og jazzpianisten Fredrik, med pipen i munnviken og fingrene på tangentene, som holder en hel nordisk krimelite i evergreens-ånde. Vi hvelver en mild, melodiøs blues over Fredriks minne, kanskje en Cole Porters «Every Time We Say Good-bye» (for vi er ikke ferdig med å si adjø), og sender varme tanker til din livslange ektefelle Eva, til barna dine, Bella og Bo, og familien ellers. Og til hele Trondheim stad, som, lik oss, har mistet en av sin beste venner.
Nils Nordberg, tidl. president i Rivertonklubben
