AASE LILLEMO OSHAUG

Ett godt og engasjert hjerte har sluttet å slå. 21. oktober forlot Aase oss, 77 år gammel. Kronisk sykdom, psoriasisleddgikt og benskjørhet, utfordret min mor, men hun så det som sin livsoppgave å bli venn med smerten. Hun valgte, og fikk anledning til, å dele dette med mange. Det finnes mange permer med skriv rundt hva hun delte rundt omkring i landet, vedrørende å være en som levde med smerte, faktisk konstatert fantomsmerte, der legene heldigvis omsider fant lise. Hun holdt foredrag for leger, legestudenter, sykepleiere, pasienter, men også generelt, bare om å være menneske og medmenneske, i ulike grupperinger. Hun hadde et ærlig og muntert skråblikk på livet. Var også radiogjest flere ganger. Hun skrev dikt, og fikk utgitt den spede begynnelse. Det hun skrev senere, oppleves som enda bedre.

Hun ble i arbeidslivet inntil hun til slutt ikke kunne holde tunge permer. Hun hadde passert 60 år da. I all utfordring og smerte, hadde hun også overskudd til å være støttekontakt for ei jente: «Aase var et av de fineste menneskene jeg vet om ...». Hun fortsatte sitt virke videre ved å være en god stemme for Barn og Unges kontakttelefon i Røde Kors, og i Kirkens SOS hjelpetelefon. Hun var også engasjert bydelspolitiker for et parti gjennom mange år, sto på stand når det var valgkamp. Hun hadde gjennom flere tiår abonnement i TSO, fra de var i Frimurerlogen. Hun ble en av Olavshallens venner, og fulgte orkesteret videre. Vi delte mange gode stunder der. Det ble en stor sorg for henne da hun ikke lenger kom seg dit.

Hun kom til Ilevollen helse- og velferdssenter. Ikke helt komfortabel i starten, hardt å akseptere et sånt steg for ei så selvstendig dame! Men etter hvert oppsto en utrolig fin kontakt med folkene på Ilevollen. Og ikke minst med medboer i leiligheten, Anna. Ansatte kom innom på fritida. Og kjøpte blomster til damene på nr. 17! Tok dem med på sykkelturer. Ei hel gruppering sang på min mors 75-årsdag! Ei´ ansatt inviterte damene på nr. 17 hjem. Unikt! Mamma og Anna fikk et nesten femårig samboerskap, og forlot livet med ti dagers mellomrom.

Mammaen min - jeg savner allerede de gode samtalene våre, men unner deg så hvilen. Hilser fra «nuskeplusk» også.

Ingrid Elisabeth, datter