TORMOD SLETTEN

Psykolog Tormod Sletten døde 22. oktober, 90 år gammel. Med ham er en pioner innen barnepsykologien i Norge gått bort. Sletten var i mange år sjefpsykolog på Barneklinikken i Trondheim, og han var spesielt opptatt av tidlig stimulering av barn med forsinket utvikling.

Et barn han fulgte opp, var vår datter, Magnhild. Disse minneordene handler derfor om hvordan Tormod var som psykolog og menneske for oss og henne. Tormod var en bauta og et seglingsmerke for oss i de 20 årene han fulgte Magnhild. Innenfor andre instanser var det slik at man enten ikke kunne/ville «prioritere» vår datter, eller det var stadig utskifting av personell. Da var det godt å vite at Tormod alltid var interessert og alltid prioriterte Magnhild. Aldri hadde vi følelse av at han ble «lei av oss», og han var alltid villig til å stille opp på møter med forskjellige instanser viss vi ba om det. På slike møter var han en engasjert støttespiller.

Vi har lyst til å trekke frem tre sentrale punkter i måten han praktiserte på. Det første punktet var foreldresamarbeid. Foreldrene som kjenner barnet best, og som er sammen med barnet de aller fleste av døgnets timer skulle alltid være med når barnets terapeutiske og pedagogiske opplegg ble diskutert. I den perioden Tormod satt i førersetet opplevde vi derfor aldri at noen fortalte oss hva som var best for Magnhild, uten at vi hadde vært med på å definere dette. Det motsatte har vi ellers opplevd nok av.

Det andre punktet gjaldt integrering. Dette lyktes bare delvis og var veldig avhengig, både av dem som skulle være hennes «nærpersoner», men også av lokale forhold og støtte i alle ledd der hun skulle integreres. For vår datter var det utvilsomt fine perioder når hun fikk være sammen med ikke-utviklingshemmede. Samtidig er vi overbevist om at det er viktig at normalt fungerende blir fortrolig med dem som er annerledes.

Det tredje punktet var at det viktigste for å lykkes med et behandlingsopplegg var å få kontakt med barnet, å «nå inn» til det. Det ble lagt mye vekt på trening for å oppnå slik kontakt. I tråd med det siste punktet behandlet Tormod alltid Magnhild som et menneske, som skulle respekteres. Hans måte å arbeide på stilte store krav til fantasi, kreativitet og sensitivitet hos medarbeiderne. De periodene hvor Magnhild var så heldig å ha slike personer rundt seg, har vært de beste periodene i hennes og i våre liv.

Vi vil derfor minnes Tormod for den personen han var for oss og for Magnhild. Våre tanker går til familien.

Ingibjörg og Torstein Vik