ANNE SIGNE HAMMER

Anne Signe Hammer (f. Sollie) døde 21.oktober, bare 69 år gammel.

Vi var hjertevenner. Da jeg begynte på Dolmøy Folkeskole i 1955 sto hun og ventet på meg, vi skulle sitte sammen. Anne Signe og jeg gikk der i syv år, det var fire klasser. Heldige som vi var ble vi flyttet opp i klassetrinnene sammen. Etter konfirmasjonen gikk vi begge på Hitra framhaldsskole. Når været var dårlig og veiene stengt overnattet vi nedpå Aune, der var vi flere fra skolen og det var en utrolig fin tid. Da vi var ferdig med framhaldsskolen måtte vi reise ut for å finne arbeid eller gå på skole. Da skiltes våre veier, men bare for en kort stund.

Anne Signe dro til Sandefjord til tante Bjørg. Deretter til Skaugdalen hvor hun jobbet på Samvirkelaget. Etter en stund kom hun til byen og jobbet som butikkdame hos Kristiansen Kolonial, deretter til Geisnes og Sandstad. Anne Signe bodde på hybel på Heimdal. Jeg bodde og jobbet Esp. «Jeg bor på hybel på Heimdal sa du, men reiser heim i helgene.» Da kom hun til meg på Esp fordi jeg hadde stor leilighet. Etter hvert fikk vi venner, vi var på Klett og dro også til «Bøndenes» på Melhus på dans. Det ble mye god latter og seine kvelder. En sommer reiste Anne Signe, søsteren henne og jeg til Sandefjord til tante Bjørg. Livet var så utrolig enkelt.

Jeg skiftet jobb og flyttet til Stadsingeniør Dahls gate i Trondheim. Etter en tid ble det ledig hybel og Anne Signe flyttet inn. I denne tiden var Handelsstandens Hus og Fosen-laget stedet hvor alle landsens ungdom møttes for å danse og ha det sosialt. Vi gikk ofte tur og plukket blomster for å pynte opp på rommene våre. En gang jeg skulle gå tur og Anne Signe ikke kunne være med sa hun: «Plukk med blomster til mæ å».

Anne Signe traff Tor, giftet seg og flyttet til Hitra. De fikk to barn, Vidar og Unni. I denne perioden hadde vi ikke mye kontakt. Anne Signe var fortsatt i serviceyrket, jobbet på butikk og en periode jobbet hun for helse og omsorg. Så ble det 25-årsjubileum for Hitra Framhaldsskole. Der møttes vi igjen, latteren satt løst og ingen kunne tro at det var mange år siden sist vi møttes.

Så ble Unni, datteren hennes syk, og døde. Vi to holdt kontakten. Så ble Anne Signe selv syk, men det så ut til å gå bra. Det ble jubileum for 50-årskonfirmantene, Anne Signe kjøpte ny kjole og vi gledet oss til å møtes. Men Anne Signe ble syk og kunne ikke komme. Kreften hadde kommet tilbake.

Ektemannen Tor fylte 70 år og sammen med sønnen Vidar og familien skulle de reise utenlandsk. Da de kom hjem og Tor ble syk og døde, tenkte jeg virkelig på alt hun måtte tåle. Anne Signe bar sin sorg med verdighet, klaget aldri og var ikke bitter.

Jeg traff henne bare noen uker før hun døde. Jeg så hun var preget av sykdommen, men Anne Signe var ved godt mot. Hun hadde et ønske om å få flytte inn i den nye leiligheten hun hadde kjøpt seg. Slik gikk det ikke. Vi som er igjen av venner snakker ofte om hvor tøff Anne Signe var, og minnes henne med varme tanker.

Turid Emelie