Støvkluten var fortsatt rosa, men den hadde grå striper på. Den hadde åpenbart vært ute i skittent ærend. Hvordan kunne dette skje?
Hjemme hos oss nyter støvkluten vanligvis en avslappet tilværelse i skuffen på vaskerommet. Derfor er det oppsiktsvekkende at den ikke ligger på plassen sin. Når kluten først tas i bruk, så er det jeg som i nittini av hundre tilfeller går til kamp mot støvet.
Jeg innrømmer glatt at denne kampen sjelden er av det langvarige slaget og at jeg helst tar støvet som ligger rett foran nesa mi. Jeg tenker at litt er bedre enn ingenting og klapper meg fornøyd på skuldra når bilder, listverk og dørkarmer har fått seg en kjærlig omgang med kluten. Men så var det denne kjellerstua, da.
Siden kjellerstua naturlig nok ligger i kjelleren, representerer den en omvei for meg i hverdagen. Den var ment å være et sted for slyngetrening for de voksne også, men dessverre har det vist seg å være vanskelig å få inn den vanen. I stedet er kjellerstua blitt et fristed for ungdommen. Den er et sted der voksne sjeldent ferdes. Akkurat som støvkluten.
Men innimellom skjer altså ting du ikke trodde var mulig. Som at magemusklene likevel får seg en omgang i slynga – og at det er andre i huset som ser behovet for å tørke støv. Uoppfordret til og med!
Det var egentlig bare et spørsmål om tid. Jeg har alltid tenkt at man vil komme til et punkt hvor du må være blind for ikke å se støv. Det må jo finnes ei grense for hvor hyggelig det er å spille FIFA i selskap med skitne O´boy-glass, tomme potetgullposer og gammelt sjokoladepapir. Og da jeg hørte andre enn meg unnskylde rotet som ventet den som våget seg ned kjellertrappa, da skjønte jeg at noe var på gang.
Det fins ei grense – selv om vi er veldig uenige om hvor den går. Og når grensa er nådd, er det flere som kan rydde – helt uten min innblanding. Ja, de er så flinke at jeg tilgir støvkluten de glemte. De husket jo faktisk å sette på plass moppen og støvsugeren.