Mannen jeg deler hus med er ikke av de kvikkeste når det gjelder oppussing. Og jeg er ikke særlig djerv på området jeg heller. Vi lever godt med mosegrønn strietapet på veggene og furupanel i tak. 60-tallshuset vårt har aldri blitt tilgodesett med «skandinavisk fargepalett» eller noen annen form for oppgradering.
Til alt hell har huset holdt seg bra og fremstår langt mer fresht og ungdommelig enn sine snart 60 år. Men jeg må tilstå at jeg den siste tiden har begynt å drømme om fine farger. Soverommet vårt har hvite vegger, og jeg lurer stadig oftere på hvordan det er å ha dype, sterke og skinnende farger på veggene både her og der.
- Hva med soverom i gult og brunt, spør jeg mannen.
- Skal det se ut som en banansplitt her, spør han, og sikter ikke til lysegul frukt med fløtekrem, men en klissete brun karamell med gule striper vi hadde som godteri da vi var små.
- Det kommer til å bli som gutterommet mitt på 70-tallet, fortsetter han, underforstått at det ikke er den mest lysende ideen han har hørt.
Det er da jeg får telefon fra venninnen min på Lade. Hun ringer for å fortelle at hun er i ferd med å få karveslag av de hvite veggene i huset sitt, og lurer på om jeg har noen gode råd.
- Hva med en blåfarge på stuen, ikke for lys, men en ganske mørk variant, foreslår jeg?
Dagen etter ringer hun igjen.
- Nå er det malt. Det ble superfint, har du flere forslag, spør hun.
- Kanskje noen vegger i lakserødt, korall eller terracotta?, sier jeg og tenker at her kommer hele fargedrømmen min trillende fra Byåsen til Lade.
Hun synes det er en kjempeidé, og jeg tenker at det blir ikke manda`n før det kommer en rosarød farge der.
Noen er tøffere og mer handlekraftige enn andre. Sånn er det bare. Selv håper jeg at de hvite veggene på soverommet vårt snart skal få avløsning av noe varmere, hyggeligere og mer romantisk. Det blir neppe gult og brunt. Og det kan ta tid. Vi må nok sove på det, vi.