- Vi likte den intime hagen og falt for det fine, lille fjellet bak her. Solforholdene var gode, og beliggenheten rolig og sentral. Samtidig innså vi at gikk vi for dette, da måtte noe gjøres. Noe, i betydningen nesten absolutt alt!
Merete Omholt Olsen og mannen, Atle Olsen, hadde heldigvis en barndomsvenn som var arkitekt. Stian Schjelderup, som eier og driver det lille, men toneangivende kontoret Schjelderup Trondahl arkitekter sammen med kompanjong Øystein Trondahl.
- For egen del hadde vi knapt nok ideer, og visste fra første stund at vi måtte ha hjelp. Vi ba Stian på besøk, og da gikk det ikke lang tid før han var i gang med tegninger på et matpapir.
Heldigvis syntes vi at forslagene så både særegne, og stilige ut. Snart tenkte jeg bare at – fy søren, akkurat det preget vil jeg ha på huset mitt, forteller Merete Omholt Olsen.
Ny etasje og ny planløsning
Da de gikk i gang med skisseprosjekteringen, hadde familien på fire, og etter hvert fem, bodd i den gamle eneboligen i Stavern noen år. De visste godt hva de hadde behov for og hva de ville ha annerledes.
Den gamle boligen kjentes trang ut.Rommene var små, de ønsket seg kjellerstue, flere private soner, fire soverom, ekstra gjesterom og åpen stue og kjøkken.
Dessuten ville de bli kvitt mintgrønne vegger på kjøkken, med miljøtapet i furumønster.
Utover denne grunnleggende bestillingen, fikk arkitektene stor frihet til å komme med egne forslag. Deres hovedgrep ble å supplere med en helt ny andre etasje, og å bytte om på samtlige rom. Det ble tegnet inn nye vinduer og mellom stue, spisestue og kjøkken ble det åpnet opp. Dette ga mer lys, luft og sammenhengende flater.
En god byggmester fra området ble engasjert, og arkitektene tok hånd om all koordinering. I tillegg fikk eierne tett oppfølging på samtlige detaljløsninger; materialer, farger og modeller.
- Dette var det virkelig godt å få bistand til. Vi er litt opptatt av design, men var ikke forberedt på de hundrevis av valgene vi plutselig ble stilt ovenfor. Hvilke størrelser? Sånn, eller sånn?
- Arkitektene lanserte alternative løsninger vi aldri ville ha kommet på selv og kom med konstruktive forslag til hva som kunne passe inn. Kun én gang sa vi nei. Vi var ikke klare for bjerkefinerplater på vegger og i taket. Og så steilet vi litt i starten når det gjaldt forslaget om linoleumsgulv i kjøkken, stue og spisestue. Her fikk vi kun assosiasjoner til gammelt og spraglete linoleum fra 1950-tallet. Samtidig, da vi så arkitektenes forslag, ble vi raskt overbevist. Det ble linoleum, forteller husets eier.
Knirkefri prosess
Selve transformasjonen tok nøyaktig åtte måneder. Eneboligen ble strippet innvendig og sto kun igjen med stenderverket og litt isolasjon. Mens rivning og gjenoppbygging pågikk, hadde familien innlosjert seg i en liten leilighet.
- Med tre små barn var det heldig at byggingen skjedde i sommermånedene så vi kunne være mye ute. Vi bodde midlertidig på 70 kvadratmeter, og det var litt liten plass.
- Traff dere på noen «skjær i sjøen»?
- Det høres kanskje utrolig ut, men det var faktisk ingen verdens ting som skar seg underveis. Alt gikk på skinner. Vi har fått et hjem vi trives godt med, preget av åpne flater og god plass til unger, familie og venner som kommer på besøk. Dessuten kan vi bli boende her til barna blir store, og vi blir gamle. I første etasje har vi både bad og soverom, alt på en flate, som er praktisk når den tid kommer. Vi synes vi har fått til mye, og er glade for at vi valgte Stavern. I Oslo, for eksempel, hadde vi aldri kunnet gjennomføre et så fint prosjekt, til samme pris.
- Tenker dere noen gang på den opprinnelige bygningen som sto her?
- Nei. Vi bygget om en enebolig, men har i realiteten fått et helt annet hus. Det eneste vi vet at står igjen fra det gamle, er grunnmuren.
Huset etter forandringer er på totalt 272 kvadratmeter bruksareal, fordelt på tre etasjer.
Underetasje: Kjellerstue, gjesterom, boder og bad/vaskerom, teknisk rom og trapperom.
Hovedetasje: Gang, bad, trapperom, ett soverom samt kjøkken, spisestue og stue i åpen løsning i tre forskjellige nivåer.
Andre etasje: Tre soverom og bad. Garderobeskap er trukket ut av soverom og plassert i gang, for maksimal plassutnyttelse.
Pris: 2.350.000 for det gamle huset og tomten.
3,6–3,8 millioner kroner for rivning, bygging og oppføring av nytt hus, inkludert materialer. I tillegg kommer utgifter til arkitekt.
Huset er bygget etter gjeldende teknisk forskrift og energikrav. Det er montert en fullintegrert luft-til-luft varmepumpe.
Den gamle eneboligen på tomten var fra 1969, og hadde en opprinnelig størrelse på 205 kvadratmeter, inklusive mørk kjeller som ikke var i bruk.
- Viderefør de gode kvalitetene
- For den som går med planer om å bygge om og transformere en enebolig med dette omfanget, er det etter vår mening en forutsetning å bruke arkitekt. Man må ofte gå hardt til verks dersom resultatet skal bli bra, ikke minst fordi man skal sørge for en høyere miljøstandard, som kan innebære en god del tekniske utfordringer, sier Stian Schjelderup i Schjelderup Trondahl arkitekter as.
Det lille kontoret har tegnet og prosjektert Olsenhuset i Stavern sammen med prosjektassistent Katrine Skavlan. Dette siste året har de høstet mye internasjonal oppmerksomhet for god boligarkitektur.
Schjelderup oppfordrer til å være oppmerksom på pris – kompliserte rehabiliteringer kan i verste fall ende dyrt, og vel så dyrt som nybygg.Han skisserer fire sentrale faser i prosessen:
Den første skisseprosjektfasen, der alle forhold analyseres og man definerer gode, konseptuelle grunnkvaliteter.
Søknadsfasen, der det er viktig å sette av god tid og være forberedt på forsinkelser fra myndighetene.
Detaljprosjektfasen. Her skjer selve den byggbare konkretiseringen av løsningene. Kanskje den mest krevende, men også morsomste for kunden.
Til slutt utførelsesfasen. Bruk en anbefalt byggmester, gjerne med gode referanser på arkitekttegnede bygg. God dialog mellom håndverker og arkitekt er en vesentlig formel for et vellykket prosjekt.
- Mange arkitekter gir fra seg arbeidet til en entreprenør etter søknadsfasen, men vi følger alle prosjektene våre tettest mulig for å sikre kvaliteten, også gjennom siste faser, påpeker Schjelderup.
Enkelt og egenartet
Arkitekten oppfordrer til å studere det opprinnelige huset og tomtekvalitetene nøye.
Angående Olsenhuset ble det lille fjellet bak på tomta førende, sammen med tomtestørrelsen, som «bare» var på 839 kvm. For å skape plass ble løsningen å gå maksimalt opp på husets høyde.
- Det opprinnelige huset bar preg av å være bygget på to ganger og hadde ineffektiv planløsning. Vi ryddet og åpnet kraftig opp. Ny vertikalkommunikasjon er plassert midt i huset. For å øke kvaliteten på kjellerrommene laget vi utvendige lysgraver og åpnet de aktuelle rommene i hele bredden. Resultatet gir følelsen av å være over bakken, forklarer Schjelderup.
Et enkelt, men egenartet grep finner man også i soverometasjen. Ettersom eierne fikk sitt tredje barn underveis, måtte det planlagte badet krympes og hvert av de andre soverommene effektiviseres.
Garderobeskapene ble plassert i gangen og sistnevnte areal fikk større funksjonalitet. De små soverommene oppe kan dessuten slåes sammen på sikt.
- Tilnærmingen vår var pragmatisk. Vi beholdt husets hovedstruktur, men reorganiserte og utvidet innenfor gitte rammer. Tilbygget på taket er et direkte resultat av logikken i eneboligen, selv om vi gikk mange runder for å få proporsjonene til å sitte på best mulig måte, sier Stian Schjelderup.
500 søker om å bli demohus
SINTEF Byggforsk leder fortiden et aktuelt forskningsprosjekt som skal stimulere huseiere til å rehabilitere eneboliger fra 1960, 70, og 80-tallet til lavenergi- og passivhusnivå.
Tidligere i år søkte de etter to privatboliger som skal få status som «demohus»: Eierne får rabattert og subsidiert bistand til planlegging, materialer og byggekostnader. Prosessen skal følges tett og formidles blant annet via blogg. Målet er å registrere erfaringer, prøve ut løsninger og utvikle bedre konsepter for rehabilitering med høye energi- og miljøambisjoner.
Da fristen gikk ut 1. september var over 500 hus påmeldt, og responsen var overveldende, bekrefter Anne Gunnarshaug Lien, leder for SEOPP-prosjektet i SINTEF Byggforsk.
Hun tror interessen understreker det store potensialet for oppgradering av etterkrigsboliger i Norge. Her i landet har vi mer enn 700.000 hus som omfattes av perioden fra 1960 til 1990.
- Mange av boligene som er bygd i etterkrigstiden, har standardiserte løsninger, fordi målet den gangen var å skaffe gode boliger til folk flest. I dag har vi høyere energi- og miljøambisjoner, og vi trenger mer systematisk kunnskap med tanke på det voksende rehabiliteringsmarkedet, sier Anne Gunnarshaug Lien til Byggfakta.
De to heldige «demohusene» kåres i slutten av oktober. Følg prosjektet på www.seopp.net
Følg oss på twitter, @synnehmFølg oss på Instagram, @boligoghjem
Les også:
Wenche og Arne var lei snømåking og gressklipping
Da hun ble separert kjøpte hun drømmeeiendommen med en venninne