Hva kan det ha seg at et lite trehus bryter den høyreiste fasaden i mur mot Elgeseter gate, tenkte vi, og sporet opp huseieren.
Endret: 12.03.2008 kl. 12:26
- Jamen, det har en enkel forklaring, svarte Torkel Wæraas og ønsket oss
velkommen på Hjem-besøk. Du har sikkert passert det gulmalte huset, du også.
Enten i bilen eller på bussen. Og som oss, har du kanskje strukket hals for
å se over støyskjermen - i håp om å finne svar på merkverdigheten. For
hvorfor i all verden står det et trehus klemt inne mellom murgårdene, midt i
en av landets mest trafikkerte gater?
Husets har flatt tak, et trekk fra funksjonalismen som dukket opp i 1930-åra,
men gårdene omkring er så mye eldre. Det gir liksom ingen mening, med mindre
huset er fra 1800-tallet.
Med stor nysgjerrighet åpner vi porten i støyskjermen utenfor nr 41.
Bak porten er det landlig idyll; et lite hovedhus, et uthus og to store trær
er rammet inn av et lavt gjerde mot en langstrakt bakgård i enden. Den er
felles for hele kvartalet.
Det er lett å tenke seg at på sommers tid er denne lille hagen en grønn lunge
i det kalde landskapet av mur og betong. På marka nikker snøklokker og
krokus muntert til svar. De har kjempet seg fram gjennom snø og is, og vet
at gresset er grønt om et par måneder.
Hus fra 1894
- Dette var nesten på landet, det - da jeg var gutt, forteller Torkel Wæraas.
Det var farfaren hans som satte opp huset i 1894. Torkel er tredje generasjon
som har vokst opp her, sammen med foreldrene og to eldre brødre. Huset har
en grunnflate på 43 m2, opprinnelig med kjeller og loftsetasje, men i 1934
ble det restaurert. Da ble taket skiftet ut, derav flatt tak, og familien
fikk to hele etasjer å bo på.
- Har det aldri vært kamp om denne tomta?
- Egentlig ikke. Jeg vet at da man bygget de høye murkolossene ved siden av
etter århundreskiftet, ble det bestemt at huset skulle få stå. Som en grønn
lunge mellom gårdene. Senere, i 1953, var det snakk om å ekspropiere
eiendommen for å gi plass til nye blokker. Far sa at han var villig til å
flytte huset på en annen tomt, men dette ble aldri noe av. De tok riktignok
den bakerste delen av tomten, der blokkene i Klæbuveien står nå, men huset
vårt ble stående. Jeg mener også at brannsjefen ønsket luft og passasje til
bakgårdene gjennom vår tomt, forteller 71-åringen.
Den siste restaureringen kom for tre år siden, da hele Elgeseter gt skulle
isoleres mot støyen utenfor. Da ble alle vinduer skiftet, huset fikk ny
isolasjon, uthuset ble også restaurert, i tillegg til at Torkel fulgte
naboenes ønske om å få satt opp støyskjermen.
- Nå merker jeg ikke at tungtrafikken kjører forbi lenger. Det er stille, og
ristingen i grunnen er også borte, smiler han.
Hest og slede
Torkel Wæraas var bare fire år da krigen kom, men han husker at tyskerne
marsjerte utenfor, og at det var forbudt å bruke det norske flagget 17. mai.
- Og så husker jeg alle fantasiene om hva vi skulle gjøre når frigjøringen
kom. Vi hadde jo aldri sett appelsiner, bananer og sjokolade og sånne ting,
vet du.
Over 60 år har gått siden den gang. I dag dundrer trailerne forbi vinduet,
dersom de ikke må stoppe i 13 sekunder når den grønne mannen løper seg rød i
gangfeltet. Tempoet er høyt, og i lufta svever støv og skitt. Kontrasten til
barndommens gate er enorm.
- Det var stille. En og annen lastebil, og en sjelden gang putret en gammel
Ford forbi, men stort sett var det hester som trafikkerte Elgeseter gt. De
stallet opp bak her, på Dalsenget. Vinters tid var det ganske så
stemningsfullt når hestene travet avgårde med med slede og dombjeller.
- Vi guttene «broja» bakpå, mimrer Torkel og smiler lurt. Guttene hang bakpå i
fart, helst i bækkerta (beksømstøvler).
- Fru Singstad drev meieriet to gårder nedenfor, og på det neste hjørnet
hadde Rosenborg Dampbageri utsalg på brød og kaker. På motsatt side bodde
familien Ingul, og ved siden av dem sto Iversen og Smedbergs store
sveitservilla. På enden holdt smeden til.
- Han het Hernes, og vi jeg husker at vi ungene fikk komme inn i smia. Vi
likte å se på hvordan han jobbet.
Delt skolegård
Torkel Wæraas gikk på Singsaker skole. Den gang gutter og jenter gikk i egne
klasser, og skolegården var fysisk delt mellom kjønnene.
- Å nei, vi hadde ikke noe å gjøre med jentene, smiler Torkel.
Torkel har tatt en tur på loftet og hentet et gammelt bildet av huset, med
farmor Edrikke og farfar Nils Petter avbildet utenfor.
I bakgrunnen ser vi Gløshaugen, og ellers ingen bebyggelse. Bare bakker og
trær.
- Gløshaugen var tumleplassen vår, sommer som vinter. Her laget vi hopp og
rente på ski i bakkene - det var liksom der miljøet var for oss ungene.
Skjebnens ironi
Da Torkel ble 19 år reiste han til Oslo for å studere på Sosialskolen, og han
kom ikke tilbake før det hadde gått 14 år.
- Etter utdannelsen jobbet jeg ved Statens attføringsinstitutt, for å hjelpe
skadde og funksjonshemmede tilbake til arbeidslivet. På slutten av perioden
hadde jeg også to år i Uganda der jeg jobbet med det samme for landets
krigsskadde.
33 år gammel kom Torkel tilbake til Trondheim. Da var han selv blitt ufør.
- En morgen besvimte jeg på badet, og våknet opp lam.
Diagnosen var polio neuritt, en nerveskade som sannsynlivis ble utløst av de
store påkjenningene Torkel hadde hatt under oppholdet i det urolige Uganda.
- Det var en sjebnens ironi, smiler han. Jeg som hadde jobbet med skadde og
funksjonshemmede, ble selv ufør. Men på Sunnås lærte jeg å gå igjen, og da
sto mor der, vet du - med åpne armer da jeg kom hjem, forteller han på sitt
varme og stillferdige vis.
Torkels mor ble 96 år, og de to bodde sammen i 25 år før hun døde. I dag bor
Torkel alene bak støyskjermen i nr 41, i huset som har stått på sitt i 114
år.
