I mitt yrke som designer er tegning en kommunikasjonsform som jeg er helt avhengig av for å kunne utøve mitt arbeid - som er mine tanker, mine ideer og prosjekter. Tegning er dermed et av de viktigste verktøyene i min verktøykasse.

Etter å ha sett nytten i å kunne diskutere løsninger rundt en tegning, blir jeg alltid litt oppgitt når jeg hører at folk ikke kan tegne. Alle kan tegne, bare på ulike nivåer. Jeg har forståelse for at ikke alle kan tegne flotte, illustrative tegninger som viser produkter med perspektiv og volum, men fire streker sier så mye mer enn ingen.

Tegning er en form for kommunikasjon, et språk. Et språk som er forståelig på tvers av alle landegrenser og kontinenter.

Jeg fikk nylig servert en historie fra en av sommerens utenlandsturer, der det spanske folket ikke var så mottakelig for det engelske språket. Historien gikk ut på at bilen til en person hadde blitt tauet bort. Ingen visste hvor. Etter mange språklige forsøk fram og tilbake mellom flere personer som kunne vite hvor bilen hadde tatt veien, ble historiefortelleren så oppgitt at han tok pennen fatt. Med noen raske kruseduller på et ark, tryllet han fram en særdeles enkel tegning av en kranbil med en bil festet til kroken. Enkel, men fullt forståelig. Så snart tegningen ble lagt fram, forsto alle hva det var snakk om. Og problemet ble løst – med tegningen som kommunikasjonsdokument.

Dette er et eksempel på den enkle håndtegningens muligheter og makt. Den mer avanserte tegningen er arbeidstegninger for produksjon av et produkt. Datategninger som kommuniserer nøyaktig hva som skal gjøres opp imot produksjon på alle mulige måter. Da er det særdeles viktig at tegningene er helt korrekte når det gjelder form og mål.

Det jeg vil fram til er at de enkleste frihåndstegninger kan forenkle prosesser på mange måter. Talespråk og gestikulering er ikke alltid så forklarende. Er det to personer som diskuterer en formmessig løsning, er det nesten helt sikkert at de ser for seg to ulike former. Med større og mindre variasjon. Men så snart en av dem begynner å tegne formen forenklet på et ark, blir diskusjonen plutselig mer håndfast:

– Var det slik du hadde tenkt det?

– Ja.

– Å ja, nå skjønner jeg. Det var ikke så dumt.

Foto: terje visnes