Da Arnulf Hovdal (55) fikk MS for 20 år siden, skjønte han at huset fra -86 etter hvert ville tvinge ham hjemmefra. Derfor bygde han et nytt hus, planlagt med tanke på et litt annerledes liv.
Endret: 10.03.2009 kl. 14:03
Det hvite huset i Fållåtrøa i Åsen, ser ut som et hvilket som helst hus. Ingenting på utsiden signaliserer at her bor en mann med MS (Multippel sklerose), bundet til rullestol og med behov for daglig pleie og assistanse.
Når jeg ringer på døra, tar det ikke lang tid før en smilende, mørk dame åpner og ønsker velkommen.
– Jeg heter Maryia og er Arnulfs assistent. Kom inn, kom inn, sier hun, før hun i neste øyeblikk svinger moppen på vaskerommet.
Ved kjøkkenbordet sitter Arnulf i permobilen, den elektriske rullestolen som kjører ham dit han vil i huset.
– Maryia er kona til en kompis, og kom hit fra Hviterussland for fem år siden. Tidligere jobbet hun i kommunen, men nå er hun her hos meg hver eneste dag. Med henne i huset mangler jeg ingenting.
– Bare se, det er så «jessvint» alt, legger han til.
For selv om Arnulf har huset fullt av fjernkontroller og ulike hjelpemidler som bidrar til å gi ham en lettere hverdag, så er han helt avhengig av gode hjelpere. Av den menneskelige sorten.
Grovskisse i hodet
Da Arnulf Hovdal ble syk, sto huset der som første hinder, for med flere plan og trapper ville det bli umulig for ham å bo der på sikt. De første skissene begynte å ta form tidlig i sykdomsforløpet. I hans eget hode.
– I planleggingsfasen fikk jeg uvurderlig hjelp fra Ivar Vold i Anebyhus og av Kjerstin Wahlberg, som den gang var ergoterapeut i kommunen. Ivar tegnet ned mine planer, og Kjerstin supplerte med nødvendige innredningsmessige grep og tiltak. Jeg tror vi brukte 800 timer bare på planlegging, forteller han.
Og da tomta senere skulle ryddes, stilte kameratene opp i tur og orden.
– Jeg var veldig opptatt av at det ikke skulle se ut som et handikaphus. Den gangen. Og det synes jeg vi klarte, fortsetter han.
Huset ligger opp mot berget, og har plen foran og på sidene. Langs fasaden strekker det seg en terrasse, slik at Arnulf kan flytte seg litt rundt på varme sommerdager.
– Det andre jeg var fast bestemt på, var at jeg skulle ha skjult el-anlegg, uten ledninger på veggene. Men der fikk jeg en bom, for på soverommet kom det til en dør underveis, og dermed måtte jeg flytte bryteren og legge ny kobling. På veggen.
45 graders vinkler
Det er tydelig at dette ergrer Arnulf, men utover denne skjønnhetsfeilen har han fått et hus som er godt tilpasset hans behov som rullestolbruker.
I gangen står alle veggene 45 grader på hverandre, i stedet for 90 grader som er det vanlige. Herfra kommer man inn til vaskerommet, et gjestetoalett, en bod og videre inn til kjøkken og stue.
– Dette gjør at jeg får bedre plass med stolen, slik at jeg kan kjøre inn på f.eks. vaskerommet. Samme prinsippet er brukt inn mot hovedsoverommet og det store badet, forklarer han og setter doningen i gir.
– Jeg kommer meg fram, men du ser – det er lett å dulte borti dørkarmene, sier han og svinger med minimal klaring inn på badet.
– Her er vaskeservanten og innredningen tilpasset høyden på stolen, og også toalettet er ekstra høyt, for at jeg skal kunne bruke det.
Ved siden av badet ligger soverommet til Arnulf, med heis som løfter ham ut og inn av sengen hver dag.
– Hjemmesykepleien hjelper meg opp om morgenen og i seng hver kveld.
– Når må du legge deg, da?
– Kl 21.30, så det går greit. Og jeg får hjelp av nattpatruljen dersom jeg skal bort på besøk, eller vil være oppe lenger. Ellers har jeg jo tv-en, og mobiltelefonen på brystet.
På tverrveggen har Arnulf installert en egen utgang fra soverommet.
– Man kan aldri vite hva som skjer, så jeg satte inn denne døra i tilfelle jeg får behov for ambulanse i full fart. Da kan de bare heise meg rett ut, smiler han.
Alle rommene er selvfølgelig organisert på ett plan, uten dørterskler eller noe som hindrer framkommeligheten. Det er fint å sitte ved kjøkkenbordet, men Arnulf liker seg aller best i stua.
– Der står den største tv-en, blunker han, og vedgår at jo – han er nok mer enn gjennomsnittlig interessert i sport.
Stor omstilling for alle
Dette er dagens situasjon, og den er ganske så annerledes i forhold til det livet Arnulf hadde for tjue år siden, med et aktiv yrkesliv, en kone og to døtre.
– Jeg jobbet for Bjørken bakeri, og siste år i jobb hadde jeg ca 250 reisedøgn. Var alltid på farten. Men så ble jeg syk, og måtte ta innover meg at framtida kom til å bli ganske annerledes, både for meg og familien min.
– Det var en tung tid, sier han ettertenksomt – før et lurt smil dukker opp; men jeg har vettet, kjæften og humøret, vet du.
– Det nytter ikke å være sur, bitter og synes synd på seg selv. Da er det jo ingen som orker å snakke med meg eller komme på besøk.
Han har en stemme som blir stadig svakere, og det er lenge siden han mistet evnen til å kunne skrive.
– Så telefonkatalogen er lagret oppi her, sier han og dunker seg i hodet med handa.
Og rett som det er slår han på tråden når et telefonnummer dukker opp, og kameratene er også ofte på besøk.
– Og så broren min, han er utrolig snill og hjelpsom. Min beste venn – ved siden av stolen og tv-en.
I tillegg til Maryia, kommer også hjemmesykepleien innom hver dag.
– Vi har det artig, spøker og ler, forteller Arnulf.
Alle skal trives
Arnulf og kona ble skilt for noen år siden. Det er også en endring han bærer med letthet.
– Ja, det gjør jeg virkelig. Alle skal ha det bra, alle skal trives. og når jeg ikke lenger var den karen hun giftet seg med, så synes jeg det var den beste løsningen for alle. Vi har et veldig fint forhold den dag i dag, sier han.
– Smak, sier Maryia, og står klar med dagens smakebit. Hun har stekt fisk som skal serveres til middag senere på dagen.
– For lite salt, eller passe?
– Mmm, kjempegodt, svarer Arnulf fornøyd.
– Ser du, han klager aldri på noe, sier Maryia og stryker Arnulf på kinnet.
– Hva skal jeg klage på, som sitter på rompa hele dagen, skøyer Arnulf.
Han har et fabelaktig humør, og er takknemlig over å være frisk. Sånn at han kan bo hjemme.
– Det viktigste er nuet. Vi må huske å være tilstede, her og nå.
– Og så kan vi være glad for at vi ikke vet hva som venter.
