Her er et jugendinspirert kjøkkensnart ferdig. - Pynt for pyntens skyld blir tamt, detaljene må bygge på en fortelling eller tilknytning, da får gjenstandene mer nerve. Foto: CARL MARTIN NORDBY 

- 1052 timer, sier Kjetil Harket, der han sitter hjemme i farmorstolen i Skien og snakker om den store svenneprøven – det møysommelige arbeidet det var å gjenskape Hans J. Wegners Gjeddeskap fra 1944.

Motivet på fronten er en gjedde på innsjøens bunn, satt sammen av flere enn 3500 trebiter, og det tok ham altså 1052 timer.

I snakkende stund står mesterverket i et hjørne av stuen, men når dette leses har det en av hedersplassene på museet i Tønder, Wegners fødeby, i anledning 100-årsjubileet.

Originalskapet står i Designmuseum Danmark i København, der Harket selv så det første gang som student.

- Jeg hadde så vidt hørt om «fiskeskapet» til Wegner, og ante ikke hva det innebar. Jeg ble stående som lamslått og studere det i sikkert én time. Så lenge at læreren kom bort og spurte om jeg ikke ville lage det som svenneprøve. Jeg husker jeg tenkte «haha, særlig», i en blanding av beundring og avmakt.

Men avmakten svant, før den kanskje vokste litt igjen, der mot slutten:

- Jeg var både sliten og umotivert etter å ha pushet ferdighetsgrensene gjennom hele studiet – målet har hele tiden vært å prøve så mange retninger som mulig. Men jeg visste jo at skapet og svenneprøven var så viktig for meg, at det ikke var noen vei tilbake.

Les også: Innreder med møbler fra søpla

Intrikat flisespikkeri

Fra en skuff i skapet fisker Harket frem et brev fra Wegners datter Marianne Wegner, som selv er arkitekt og møbeldesigner og etter hvert ga tillatelse til prosjektet. I dette skriver hun at hun er imponert over hva han har fått til.

Hun forteller også om sin far, og hvordan han satt hjemme i den lille leieleiligheten i Århus og puslet og skar, små biter av finér. Det var sommer og veldig varmt, men han turte ikke åpne vinduet i frykt for at vinden skulle ta tak i mylderet av løvtynn finér og sabotere puslespillet.

En intarsia kan beskrives som en avansert form for tremosaikk, der biter av nøye utvalgt finér skjæres nøyaktig til, så de glir perfekt inn i motivet som er skåret ut av bakgrunnen. Bitene er gjerne under én millimeter tykke, og nøye valgt etter valør og struktur.

Med feil finérvalg, kan deler av motivet forsvinne.

Man går gjerne på noen blundere underveis.

- Folk tror gjerne at når man bestemmer seg for å lage skapet, er det fordi man vet hvordan. I virkeligheten handler det om å tøye grensene hele tiden. Da intarsiaen var ferdig og motivet skulle pusses, så pusset jeg gjennom på tre steder, forteller Harket.

Så var det på’n igjen, med å prøve å finne en bakgrunnsfinér med samme mønsterpasning som den opprinnelige. Lage nytt utsnitt, overføre, sage og lime. Bit for bit for bit.

Les også: Inge har laget alle møblene og blomsterkassene av paller

Lidenskap og håndverk

I bokhyllen til Kjetil Harket står små boller med pinnsvinpigger. På veggen henger en hodepryd med fjær og vakre broderier.

- Jeg har vært fascinert av indianere fra jeg var liten. Den indianske kulturen romantiseres jo ofte – jeg tror ikke den er, eller var romantisk – men det er noe med de sterke skikkelsene, livssynet og håndverket.

Han begynte med å tegne indianerportretter, og snart laget han piler og buer, og fant stor glede i å studere treslagenes unike egenskaper.

På spisestuebordet ligger tre skinn som venter på å bli garvet. Råhuden er skrapt ren, og pusset. Før brukte man stein til pussingen, Harket bruker sandpapir. Så legger han en grisehjerne og åtte deler vann i en gryte, moser og varmer blandingen til kokepunktet.

Når den tynne suppen er avkjølt, begynner jobben med å dynke og vri opp, fem til ti ganger, til alt fettet er igjen i skinnet. Så skal det strekkes mens det tørker.

Å gjøre en råhud om til skinn er syv timers hardt arbeid, men kjenn hvor mykt det er?

- Indiansk håndverk har absolutt kondisjonert tålmodigheten min. Jeg tror man nesten må inn i en slags meditasjon for å holde ut. De gangene jeg kommer inn i den typen inspirasjonssig i jobben, så flyter tiden. Men mye krever faktisk vilje.

Veikrysset

Det var på slutten av åttitallet, og Kjetil Harket hadde flyttet til USA for å bli skuespiller.

Men så var det altså disse indianerne. Gjenstandene han så på museer i New York, kulturen, traff ham så hardt. Han visste det ikke da, at det var indianerne som på en måte skulle stake ut veien for ham. Noen år senere hadde han flyttet hjem til Norge, han skulle holde et buemakerkurs, og så viste det seg at en av deltagerne hadde gått møbelsnekkerkurs.

- Det er litt rart; Jeg har egentlig aldri vært så opptatt av møbler, men det var noe med tittelen møbelsnekker som tente en gnist, forteller Harket.

I 2000 tok han valget, og to år senere kom han inn på den anerkjente møbelsnekker- og designskolen Carl Malmsten Center i Stockholm.

- Jeg har ikke angret en dag på valget jeg tok, jeg skjønte fort at jeg hadde mer umiddelbart talent for dette. Jeg søkte meg til Sverige for å bli det beste jeg kunne bli innen yrket, den utdannelsen finnes dessverre ikke her.

Les også: Vi kjøper flere, men rimeligere møbler

Mangfold

Siden 2006 har Harket drevet sin egen virksomhet. Verkstedet ligger bare fem minutters kjøring fra Harkets blekgule jugendhus i Skien.

På veggene hersker sirlig orden. Her dufter av ferskt treverk, og hunden Thea har sin egen stol. Det er lett å romantisere møbelsnekkeryrket også. Men virkeligheten er at det er mye arbeid utenom selve håndverket, og det krever å skifte fokus.

Man skal dessuten ha tungen rett i munnen – en gang endte han med å ofre en fingertupp for et skrin.

- Designprosessen er gjerne en blanding av frustrasjon og inspirasjon, fordi det er så mange elementer og momenter som må plasseres i riktig rekkefølge. Jeg er kanskje inne i en stram tankeprosess, og så ringer telefonen og jeg må begynne på nytt.

Men så er det følelsen han får når han løser et teknisk problem han har grublet på, eller legger siste hånd på et verk.

- Styrken min ligger i mangfoldet og utførelsen, jeg kan bare ikke produsere så store volum – av den enkle grunn at jeg er én mann, og godt håndverk tar tid. Men jeg synes det er viktig at det jeg driver med finnes, at noen bærer en fakkel for håndverkstradisjoner og gammel kunnskap. Hvis ingen har spisskompetanse, og middelmådighet er eneste standard, blir omgivelsene ganske triste. Drivkraften min er å berøre, og det føles fint når noen blir truffet av det jeg gjør.

Fra ordboken

Dekupere:

Dekupere, dele opp, skjære i stykker, klippe eller skjære ut, f.eks. i dekupørarbeid. (Store norske leksikon)

Intarsia:

Møbeldekor, der ulike biter av finér fra forskjellige treslag skjæres eller sages til for å danne et mønster eller bilde sammen med møbelets overflate. Finérens ulike strukturer, valører og former er med å danne et levende motiv med et unikt fargespill.

Finér:

Finér, et tynt ark eller en skive av tre, som lages ved at en ofte flere tonn tung tømmerstokk mørnes ved hjelp av vann, før den støtes mot et sylskarpt knivblad. Finér til et stykke møbel lages gjerne av finér fra samme stokk, for å få lik struktur og valør.

Les også: Ikke vask gamle tremøbler med for mye såpe og vann

Kjetil Harkets facebookside finner du her

Wegner 100 år

2. april ville den danske møbeldesigneren og arkitekten Hans J. Wegner fylt 100 år.

5. april åpner Prins Joachim utstillingen ved museet i Wegners fødeby Tønder, der Kjetil Harkets reproduksjon av Gjeddeskapet skal stilles ut til november.

Gjeddeskapet ble først laget av Hans J. Wegner i 1944, med motiv inspirert av barndommen i Tønder, en gjedde på innsjøens bunn.

– Skapet var også en kommentar til den strenge funksjonalismen på den tiden: Med dørene lukket er skapet helt    «funkis», men innenfor eksploderer det i maksimalisme. Dørene beskytter dessuten intarsiaen mot sollys og slitasje, sier Kjetil Harket.

Skapet består av flere enn 3500 ulike elementer, og selve intarsiaen på reproduksjonen tok det Harket åtte uker å lage. Foto: CARL MARTIN NORDBY
Kjetil Harket er glad i å lage skrin. Ja, faktisk ofret han en fingertupp for et en gang. Foto: CARL MARTIN NORDBY 
- Jeg laget hodepryden da jeg bodde i California for 20 år siden, før jeg lærte plantefarging. Broderiene er laget av pinnsvinnpigger kokt i konditorfarge. Foto: CARL MARTIN NORDBY 
Kjetil Harket er glad i bra verktøy. Her med minihøvlene. Foto: CARL MARTIN NORDBY 
- Motivet er kampen mellom de konstruktive og destruktive kreftene i oss. «Medisinskapet» har Harket jobbet med i 16–18 timer i døgnet i tre fulle måneder. Foto: CARL MARTIN NORDBY