Som utvekslingsstudent etter videregående skrev jeg brev hjem fra USA og latterliggjorde familien som betalte en mann hver uke for «å komme å gjøre gresset grønt».
Sjøl kommer jeg fra en familie hvor muldvarptendensene er utbredt og hvor både tunge og lette tak i hagen har samlet generasjonene til dyst i helgene gjennom sommerhalvåret så lenge jeg kan huske.
Når egne barn arvet et stykke opparbeidet tropisk jord, kunne vi knapt vente med å komme i gang med graving og planting. Men jobben var hard og sola sterk, og vi innså raskt at palmenøttplantene måtte de med erfaring ta seg av. Hagen derimot, med egne tropiske grønnsaker og frukter – utviklet seg etter alle solemerker, men det tar tid.
Etter mange oppfordringer fra naboene har vi nå inngått en prøveavtale med mannen som kommer med sin velutstyrte hagebil for «å gjøre gresset grønt» og hagen enda mer bugnende. Bismaken er sterk. Og vi trøster oss med at vi setter flere folk i arbeid i et land som sårt trenger inntektsbringende arbeidsplasser.
Verden krymper, og segmenter av befolkningen verden over havner i samme handlingsmønster, selv de av oss som stritter imot. Men vi ble iallfall enige om at her skal ingen kjemikalier brukes, eller andre kunstige virkemidler... og vanning skal baseres på oppsamling av regnvann. Så er det bare å håpe at flere tar etter de metodene i et land hvor norsk reklame for raske metoder til bugnende avlinger forstyrrer veibildet samme hvor en beveger seg, uten noen informasjon om bivirkningene.
