ÅFJORD: I enden av veien ligger et lite ferieparadis som viderfører kystkulturen uten garn kavler og blankskjerm huv’.
Endret: 09.02.2010 kl. 08:53
Den hvite sandstrand trenger seg på mellom tærne. Hav og himmel møtes ytterst i horisonten, fugleskrik og bølgesuset er som fløte ørene. Med sjølukta i nesa, føles det som om man er på den franske rivieraen. I hvert fall på et sted som er mye lenger sør enn 64 breddegrad, eller en to times kjøretur nordøstover fra Trondheim.
I enden av riksvei 723, finner du Stokkøya. Et lite stykke Norge.
Ikke hjemmekoselig
Med Ray Ban briller og hettejakke kommer Roar Svenning slentrende med hendene i lommene og ønsker velkommen til Stokkøya sjøsenter.
Det er ikke på dette feriesenteret du finner gule trebåter og à la carte meny eller gamle garn og blankskjerm huv' hengende på veggen.
– Jeg ville at det skulle være tøft. Det er ikke vår målsetting å kopiere et hjem. Det har folk, sier Roar Svenning og ser bortover rekken med signalflagg.
Bak «flaggene» befinner det seg 13 leiligheter/rom/lugarer. Svenning er ikke helt sikker på hva han skal kalle det siste prosjektet til han og samboer Torild Langklopp.
– Vi har vel endt opp med å kalle det Sublugarer. Det kommer av at man sover under bakken. Sub terrain, altså under bakken, forklarer Svenning.
Selv om det ikke finnes en eneste garnkavel eller øsekar i tre her på bruket. Så liker Svenning og Langklopp å lage egen maritime stil.
– Reiselivsbransjen har vært veldig konservativ og tradisjonsbunden i uttrykket. Jeg ønsker å kommunisere med samtiden og skape noe med egen art. Vi vil at folk skal ha en artig opplevelse når de bor her. Når de kommer hjem og ser på bildene skal de ikke være i tvil om hvor de har vært, sier Svenning.
Nytenkende kystfolk
Etter å ha vært noen år på farten kom Svenning hjem til familiecampingen i 2000. Tidligere hadde han prøvd seg i skjellindustrien, men dog noen år for tidlig enn markedet var klar for. 2002 var den første sesongen han og Langklopp hadde sammen på campingen. Det første de gjorde var å bygge kysthusene. De 19 ferieboligene med flatt tak og rektangulært uttrykk på haugen bak sjøsenteret, fikk flere av lokalbefolkningen til å steile. Stygt, det var dét det var. Neste skritt i reguleringsplanen var Strandbaren i 2006, med vinduer fra gult til tak, og nå Sublugarene.
Eter hvert har stokkøyingene vent seg til de nye og spenstige påfunnene til den hjemvendte sønn.
– Kystfolket er vant til å tenke nytt. Jeg vet fiskerne byttet ut de gamle hamptauene så fort nylon kom på markedet. Da det ble slutt på silda, var de nødt til å finne på noe annet, sier Svenning. – Det sikreste veien til undergangen for et samfunn, er om man blokkerer for all utvikling.
Utfyller hverandre
Da samboerparet valgte å forlate bylivet og ta over slektsgården etter Svennings-familie på Stokkøy, var de bevisste på å skape en plass hvor de trives selv. Samboerparet tar utgangspunkt i hva de selv liker og vil lage et sted hvor de selv ville ha likt og dratt til. Med moderne arkitektur, kunst malt rett på veggene og en restaurant hvor ingen krok er mørk, er det noe mulig at det er en viss type folk som tiltrekkes sjøsenteret på Stokkøya.
– Vi vil ikke ekskludere noen. Hadde Strandbaren ligget midt i Trondheim sentrum, hadde sannsynligheten for at vi skulle bli et nisjested, mye større. Her brukes vi av alle. Lokalbefolkningen bruker oss kanskje på en annen måte enn turistene. Men de er her de også, sier Langklopp.
Her kommer finanstoppene flygende inn med helikopter og rosa skjorte og barnefamilien fra Rissa i bil. Til og med 330- skvadronen kommer innom på lunsj noen ganger. De har fast landingsplass på åkeren til naboen.
Det er heller ikke barnemeny på Strandbaren. De selger i stedet halve porsjoner til halvpris. Ofte synes barna det er godt.
Men kommer de som vil ha hamburger og chips, så får de det fem kilometer lenger inn på øya. Her er det muligheter for alle. Svenning og Langklopp ønsker å utfordre smakene til folk som kommer, at de opplever noe de ikke har forventet.
– Vi var bevisst på å ikke legge oss på samme linje som de andre serverings- og overnattingsstedene i området. Det har fungert. Slik utfyller vi hverandre, og folk har en valgmulighet. Paradoksalt har omsetningen på alle de tre stedene økt omsetningen, sier Svenning.
Gjenbruk og kunststudenter
Sublugarene er laget av betong og har vannboren varme. I taket er det kumringer som har funksjon som naturlige downlights. På badene er det epoxymaling på gulvene og ubehandlet betongvegger. Forskalingsmaterialet fra veggene er brukt som kledning. Alle rommene er unike og egne navn. Sauerommet, sailor-rommet, kapteinens lugar og verdensrommet. Bakveggen på rommene har det samme materialet som gulvet.
– Jeg prøver å tenke på miljø og gjenbruk i den grad det er mulig. Men vi kjører jo mye båt. Jeg mener det er for lett å pynte seg bak en tittel som miljøvennligbedrift uten at man gjør noe med det. For oss er det et mål, men vi har langt igjen å gå, sier Svenning.
Bordene er fra et gamle almetrær som ble felt i Oslo for 15 år siden. Det er en byttehandel med en kamerat. En annen kompis har sveiset sammen bordbeina. Hyllene på lugarene er opprinnelig elektrikerhyller som brukes for å få orden i kabler på større bygg.
– Roar er en skrotnisse. Men det har kommet til nytte nå, smiler Langklopp.
