Desperate silhuetter

Baktruppen spiller Dario Fo i komisk og burlesk skyggeteater.

Saken oppdateres.

Vi befinner oss i en kro på et navnløst sted. Den pengelense innehaveren og hans datter lopper tilsynelatende alle gjestene, venner og fremmede, for penger gjennom falskt pokerspill. Krisen oppstår idet en av de besøkende blir skutt, men ingen vet hvem som drepte ham. Ingen vet heller hvem offeret egentlig er, før en av gjestene finner et dusørbrev på vedkommende; og snart skal det vise seg at det er den drepte selv som er ettersøkt. Dermed oppstår det en kamp - bokstavelig talt på liv og død - om liket, i og med at kroppen er verdt en stor sum penger. Dette er grovt skissert handlingen i farsen «Lik til salgs» av Dario Fo, som den bergensbaserte teater - og performancegruppa Baktruppen nå setter opp i de største norske byene.

«Lik til salgs» er ikke en vanlig, helsprø farse slik vi ofte får se på norske scener nå til dags. For det hadde ikke vært Dario Fo om det ikke også inneholdt et visst samfunns-engasjement. Her blir det nemlig gitt flere små stikk til diverse øvrighetspersoner og myndigheter. Vi får for eksempel høre at kommunen truer med å stenge kirkegården, og at man som piperøyker er nødt til å søke om såkalt «pipelisens»(!). Nobelprisvinner Dario Fo er jo nettopp kjent for å skrive burleske og satiriske skuespill, som gjerne sparker hardt oppover. Ikke bare dét: Han skildrer hvordan fattigfolk bruker uvanlige og desperate knep, for i det hele tatt å kunne klatre på den berømte rangstigen. Men det er hele tiden beskrevet med varme og forståelse.

Baktruppen bidrar på sin side med å skape et engasjert uttrykk, gjennom kontrasten en sliten kro mot et bilde av den storslåtte administrasjonsbygningen til Norsk Hydro på Notodden. Visuelt sett ser det ut som om de sitter i den store hagen foran denne bygningen, mens handlingen altså utspiller seg i en fattigmanns kro. Det totale bildet på lerretet, hvor hele skyggespillet foregår, blir dermed en slags grell ironi - en ironi som fungerer godt!

Men mest er denne farsen et morsomt stykke. Særlig godt i så henseende er de mange pappfigurene, som forestiller ulike dyr, og som også «lever» bak lerretet som silhuetter. Men de lever ikke lenge: De blir skutt ned en etter en, enten av de på scenen, eller av de skuespillerne som venter på å komme inn. At samtlige aktører prøver å snakke svensk, er også et komisk poeng som fungerer, i all sin stupiditet. Dette poenget (i likhet med Norsk Hydro-bygningen), må vel kunne tenkes å henge igjen fra Baktruppens kasserte unionsoppløsningsrevy.

Med «Lik til salgs» gir ikke gruppa oss nasjonens tilstand, men peker snarere på skeivheter ved alle storsamfunn.

§
Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?