Disse nisseøredobbene og en rød hårbøyle med glitter? Nei, svarer jeg litt perpleks. Det må da være åpenbart for alle at det er et barn som er mottakeren. Jeg har med ett på følelsen at ekspeditøren bak disken tar hevn for at jeg har takket nei til det fantastiske førjulstilbudet «ta tre betal for to». Jeg ender opp med en lang forsvarstale om hvorfor jeg ikke skal ha noe mer, at dette er gaver til en advents-kalender, og nei, jeg skal ikke ha tilbudet om 24 ting til spottpris. Idet jeg forlater butikken, tenker jeg at dit gidder jeg virkelig ikke å gå tilbake. For en pågående og nedlatende ekspeditør, som tvinger på deg ting du ikke trenger. Istedenfor å føle meg som en velkommen kunde, går jeg ut av butikken med en følelse av å være en gjerrigknark.
Men det er snart jul, og vi skal være snille mot hverandre, så hva passer da bedre enn en historie om to engler? For hvem hadde vel trodd at en tur til Trondheims illeluktende søppelfylling Heggstadmoen en fredags ettermiddag skulle fylle meg med en følelse av raus-het? Der i enden av vår stadig mer absurde næringskjede, hvor små leker i plast, røde hårbøyler, nisseøredobber, fullt brukbare møbler og billig elektrisk utstyr kastes uten at det er ødelagt, men fordi vi har kjøpt nytt, jobber det personer som ønsker å gjøre dagen din litt enklere.
Dette har skjedd: Jeg har endelig klart å rydde kjelleren. Kildesorte-ringen startet bra, men etter hvert ble det rot i hva som er plast, papir og restavfall. Og etter å ha lempet alt på tilhengeren, forsvant i tillegg det lille som var av system fra før. At jeg ikke kan rygge spesielt godt med tilhenger, gjorde at jeg hadde klørne ute og høy puls lenge før ankomst Heggstadmoen. I hodet hørte jeg stemmene til strenge menn si at dette burde vært sortert mye bedre før du kom, og dette kommer til å koste deg dyrt.
Endelig fremme. Nå må jeg planlegge, så jeg slipper å rygge. Men når alt ser som mørkest ut, spør en hyggelig person om jeg trenger hjelp? Med litt veiledning er tilhengeren på plass. Og ikke nok med det, jeg får hjelp til å sortere alt på sin rette plass, og det uten noen sure kommentarer. Bare gjentatte forsikringer om at dette lar seg løse. Og som om det ikke det var nok. Da jeg skal betale prisen det koster å kvitte seg med søppelhaugen, så sier mannen i luka: Tusen takk for at du kom hit i dag!
På veien hjem ser verden lysere ut. Alt stresset er borte. Jeg tenker på hvor viktig det er at de riktige personene er plassert på de rette stedene. Det er ikke sikkert at de som er flinke menneskekjennere trenger å ha en jobb innen helse og omsorg, eller for den saks skyld innen service og salg. Det kan hende de gjør like god nytte for seg på søppelfyllinga en travel fredag ettermiddag like før jul.
kjerstin.rabaas@adresseavisen.no