Vi står overfor en betydelig samfunnsendring hvor det heter seg at alle skal «på nett». Dagens barn og unge er der allerede, mens i den andre enden av aldersskalaen finner vi deres besteforeldre, hvor mange sliter med å henge med i alt det nye. Det offentlige satser stort på «å fornye, forenkle og forbedre» sin virksomhet og sine tjenester, og kontakten med publikum vil innen kort tid kun foregå digitalt (Digitaliseringsrundskrivet 2015, Regjeringen.no). Også mange private medlemsorganisasjoner og foreninger velger å bli digitale, de sender ikke ut informasjon på papir lengre. For å ta del i samfunnsutviklingen, få den informasjonen man trenger, og ikke minst for fortsatt å føle seg inkludert – er det avgjørende å være «på nett».

Deler av den eldre befolkningen har svake digitale ferdigheter, og varierende motivasjon for å lære. (Slettemeås, 2014; Difi-notat 2014:1, Ingulfsen og Gilje, 2014). Men mange seniorer (65+) er kompetente brukere, de er på nett og håndterer dette utmerket. Men hva skjer i nærmeste framtid med dem som ikke har tilstrekkelige digitale ferdigheter? Blant annet er Senter for seniorpolitikk bekymret for alle som faller utenfor.

LES OGSÅ KRONIKKEN: Berøringens betydning i eldreomsorgen

Hvordan opplever seniorgruppen denne situasjonen? Ved NTNU har vi gjort en undersøkelse hvor 18 seniorer i alderen 62–90 år ble spurt om sine opplevelser rundt disse problemstillingene. Alle de spurte sier det er viktig «å henge med» i utviklingen for ikke å bli ekskludert og akterutseilt. Noen har ingen problemer med dette, mens andre er redde for det som er i ferd med å skje, og lurer på hva de skal gjøre for å hindre at de faller utenfor. Flere av informantene mente at den store omleggingen kommer «i alle fall ti år for tidlig». De mente at dette burde gå over lengre tid, slik at de som aldri vil klare «å komme på nett» må «få dø ut først».

Familien er en ressurs for mange eldre. De kjøper gjerne nettbrett og smarttelefoner i gave. Dette er første trinn, så er spørsmålet; hvordan bruke det nye utstyret? Barn og barnebarn gir gjerne en håndsrekning, de «fixer» slik at nettbrettet blir aktivt og appene er på plass. Familien er med andre ord viktig i første fase for mange, men hva så? Flere av dem vi snakket med kunne fortelle at barnebarn kan si: «gjør sånn og sånn…» «Fingrene løper over tastene», uten at bestemor får helt med seg hva som skjer, og heller ikke vil mase og spørre for mye. «Det går altfor fort når de forklarer», sa flere av våre informanter. Poenget er at det nytter ikke bare å bli vist hvordan ting fungerer, man må lære å beherske det selv. Her kommer utfordringen; hvor og hvordan kan man få opplæring i å bli en kompetent digital borger?

Hvordan lære seg det mest nødvendige? Det er ikke uvanlig å melde seg på datakurs. Kurs er ofte lagt opp slik at mange sitter sammen på rekke og rad, mens en lærer viser fram hvordan ting skal gjøres, og eventuelt gir oppgaver. Dette er en krevende situasjon for dem som er helt uten datakunnskaper. Våre informanter ga eksempler på at de ikke forsto det som ble sagt, de hadde problemer med de vanskelige ordene (for eksempel hva er en fil?), tempoet var for høyt, det var lite rom for å spørre eller be lærer gjenta. Det krever mye å rekke opp hånden for å spørre. Man er usikker på hva de andre som er til stede kan, og om man framstår som dum hvis man spør.

Dermed ikke sagt at eldre ikke er lærenemme og lærevillige stilt overfor digitale utfordringer, men vi fikk inntrykk av at mestringsfølelsen kan være et problem. Men det har god effekt å få «en-til-en» hjelp. I en slik læringssituasjon er det lite prestisje, man kan undre seg, spørre, man får tid på seg til å prøve, og til å fordøye alt det nye. Denne måten å lære på regnes som «gullstandarden» i utdanningsforskning (Lepper, Drake & O’Donnell-Johnson, 1997), noe våre informanter bekreftet.

Det er forsket mye på mestringsfølelser i forbindelse med læring. Ett av hovedbudskapene her er at dersom en erfarer å mislykkes i starten av en læringsprosess, er det svært uheldig for videre læring (Bandura, 1997). Derfor er det viktig at starten er god når man skal innvies i de digitale mysterier. En av våre informanter ga oppskriften på hvordan man kan lykkes med å tilegne seg digital kunnskap: «se – høre – gjøre – repetere», noe som best skjer i «en-til-en» læringssituasjoner. Det ble gitt flere eksempler på at bankene praktiserer dette for å få kundene til å bruke nettbank (som mange er skeptiske til) – med stort hell. Hvordan hindre utenforskap? Det finnes en rekke muligheter for å skaffe seg nødvendig digital kompetanse. For eksempel tilbyr kommuner, bibliotek, Seniornett («Nettravnene») og Røde Kors opplæring. Det er på den annen side usikkert hvor kjent disse mulighetene er for dem som virkelig trenger det. Mye av den virksomheten som finnes er basert på frivillig innsats, vi kan ikke se at det offentlige investerer tilstrekkelig for å få «alle på nett».

I forhold til regjeringens ambisjoner om et digitalt samfunn er det paradoksalt at opplæringen av dem som kan lite overlates til familie eller frivillig sektor. Er det ikke et offentlig ansvar inkludere alle? Det er vel unødvendig å nevne at «en-til-en» opplæring er svært ressurskrevende. Men er det ikke like kostbart å ekskludere en stor gruppe? Kan samfunnet tolerere at mange ender i et utenforskap? Det er nå toget går, det haster!

Papirløst: Mange kvinner på 60+ er drevne på data, men ikke alle. Det offentlige satser på digital kontakt med publikum. Da trengs opplæring av grupper som står i fare for å falle utenfor, skriver artikkelforfatterne. Foto: Espen Bakken