Hun har gruet seg til vi skulle komme, det er bare å si det først som sist. Å åpne hjemmet sitt på denne måten er ikke noe som faller naturlig for Renata. I de drøyt 30 årene hun har hatt heim, verksted og atelier i Sjøbygda, har hun likt å leve litt tilbaketrukket. Men i sommer fant hun ut at hagen var et ypperlig sted for utstilling. Da måtte hun utfordre seg selv. I adventshelgene gjør hun det igjen. Slipper folk inn.

Renata bruker huset i Sjøbygda både privat og profesjonelt.
I samlingen: Jultrelys og brudepar.

Hjemmet til Renata er svært langt unna de minimalistiske svart-hvitt-hjemmene som dominerer på Instagram og i interiørmagasiner. Når spisestua er okergul, er det ikke fordi det er en trendfarge, for å si det slik. Okergule vegger her, grønne i neste stue. Et kjøkkenbord som er knall oransje, så nær som den nedpussede bordplaten. Og ting. Over alt. Kakebrudepar, brunkrukker, endestykker på gardinstenger, glass, dukkehoder - bare for å illustrere bredden.

Hjem har vært på besøk hos Renata Wyss i Sjøbygda i Verdal.

Varme og lunhet

Vi sitter ved det oransje kjøkkenbordet og spiser hjemmebakt ciabatta med sveitsisk ost. Beundrer fargepaletten i tingene som står i de dørløse kjøkkenskapene. Og legger merke til ullpleddet som er hengt opp i den ene døråpningen, slik at varmen fra vedovnen skal holde seg i oppholdsrommene.

Varme i kaldt hus: Renata lever nøkternt og kreativt i det datteren hennes beskriver som et levende og varmt hjem.

Mellom munnfullene stikker datteren Rebekka tilfeldigvis hodet innom. Vi benytter sjansen til å spørre hvordan hun vil karakterisere barndomshjemmet.

- Det er en veldig varme i dette huset. Selv om det er steinkaldt, ler hun, og nikker mot vedfyring og pledd. Det er lunt. Det lever, sier hun, før hun drar videre.

Huset er fra 1914. Og har beholdt mye av sin opprinnelige stil - og isolasjon.

- Jeg vil ikke gjøre for mye med huset. Da risikerer jeg at det blir sjelløst. Så jeg tar heller på ragger og en jakke, forteller Renata, som tror mange ikke tenker over at mye går tapt hvis man pusser opp veldig mye. Ikke slik å forstå at hun ikke gjør nødvendig vedlikeholdsoppussing. Det siste prosjektet var å legge nytt gulv i et uthus som alltid har vært lager. Hun bestilte materialer og snekkerhjelp, men ble så ivrig da plankene kom at hun hadde lagt hele gulvet før snekkeren dukket opp. Dette rommet vil hun bruke på juleutstillingen.

Uthus: Renata har forvandlet et uthus som tidligere var ren lagerplass til utstillingslokale.

LES OGSÅ:Fotograf Morten Warholm og Sellanraa-medeier Christina Tviberg Pettersen pynter bare med ting som har en funksjon.

Juletrelys året rundt

Jul var det også den gang Renata kom til Norge for første gang. Noe av det hun husker godt, er at hun ble forferdet over de stygge, elektriske juletrelysene folk brukte. Selv var hun vant til levende lys. Men stygge ting kan også være fine, det får vi høre flere ganger mens vi er på besøk.

- Stygt, men fint læll, sier hun på bredt nordtrøndersk med islett av et annet morsmål.

Og juletrelys er blitt en av Renatas favoritter. Ikke bare i jula, men som helårsbelysning. Spredt utover i bokhylla i den grønne stua, og på brystpanelet i den okergule. Ja, og så ute i atelieret. I hagen står nemlig topp-etasjen av et gammelt stabbur, og det er her Renata maler bildene sine. Hun er utdannet gullsmed, og da bygget ble hentet hit for drøyt tyve år siden, brukte hun det som metallverksted. Gradvis tok imidlertid malertrangen over, og i dag er det pensel og lerret som gjelder.

Kjøper ikke nytt

Renata handler sjelden i butikker. Da hun var ung, var hun en flittig auksjonsgjenger. Sammen med en venninne kjørte hun til Sverige hver onsdag.

- Vi hadde knapt penger, men satt ivrige på første rad. Og kjøpte kasser med uvisst innhold til ti kroner, ler hun. De manglet alt, så det meste kunne brukes til noe nyttig. Hun kjøper ikke forundringskasser mer. De fleste flater der ting kan stå, er allerede fulle - inkludert topplisten av det skulderhøye brystpanelet i spisestua - for øvrig med originalt panel i smal dimensjon og en i dag sjelden profil.

Finn.no er en god venn. Det var her Renata fant dusjkabinettet som hun kjørte hjem på taket av Volvoen sin da badet trengte et nytt dusjmøbel.

- Mange vil mene at hele badet må pusses opp, men hvorfor det? MÅ vi ha eget skap til vaskemidler og alt annet - og flislagte vegger? Badet mitt er enkelt, men jeg liker det. Og greier meg helt fint med denne standarden.

LES OGSÅ:Monika Venæs velger å bruke lite penger på oppussing. Hun vil signalisere at folk er viktigere å bruke tid på enn ting, og har beholdt enkel og gammel innredning på kjøkken og bad.

Tok vekk dørene

Det samme gjelder på kjøkkenet. Da skapdørene begynte å sprike og se virkelig slitte ut, fant Renata sin egen form for kjøkkenfornying. Hun tok av skapdørene, sparklet hullene etter hengslene og malte skapstammene inn- og utvendig i lys blått.

Kjøkkenskap: Uten dører ble kjøkkenskapets innhold et fargekunstverk i seg selv. Renata tok ganske enkelt av dørene da kjøkkenet trengte oppgradering.

- Datteren foreslo knall gult, men det ble for heftig for meg.

Blått og grønt er favorittfarger, så det er neppe tilfeldig at det meste som står i skapet går i nettopp disse fargene. Det trengtes en real opprydning i skapene - særlig i de øverste rotehyllene, før de var egnet for et liv uten skapdører, men nå er Renata veldig fornøyd med løsningen. Oppvaskkum og tørkestativ i blått og grønt har hun funnet i ettertid. Det er slike bruktfunn som skaper begeistring hos en samler med sans for farger og komposisjon.

- Jeg trenger ikke pusse opp for å kjenne på gleden ved noe nytt. En brukt, blå oppvaskbalje kan av og til være nok.