En ganske vanlig familieferie for oss her på berget er en uke eller to i varmere strøk, og gjerne innlagt noen dager rundt i sørlige Norge, der besøk på både en og tre fornøyelsesparker står på programmet. Lyder dette kjent?

LES OGSÅ: Lediggang er roten til mye godt

LES OGSÅ: Jeg er moren som gråt av lettelse fordi jeg ble fritatt for all skyld

Jeg kjenner meg iallfall igjen, særlig fra de eldste var småunger. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært i Dyreparken, Tivoli eller andre parker, og det er veldig fine og morsomme minner det, absolutt! Og også i år står i alle fall et par slike hurramegrundt-steder på familiens ferieliste. Det er jo slikt ungene elsker, og vi vil jo at barna skal ha en topp sommerferie?! Men hva med oss voksne; hva er det vi har lyst til å gjøre i de tilmålte ukene vi har ferie fra travle jobber og hektiske hverdager? Vi har selvsagt et stort ønske om at alle skal ha det fint, og ikke minst at barna skal ha noen gode og koselige uker sammen med oss i feriemodus.

LES OGSÅ: Lange pasientlister bekymrer legene

Men jeg lurer nå allikevel på om det noen ganger hadde vært lov til å tenke litt mer på hva det er vi voksne trenger og ønsker, og litt mindre at de få ukene blir en kontinuerlig ferd fra sted til sted der det er ungenes behov som står i sentrum?

Foreldre-barn-kulturen her i Norge er blitt veldig barnefokusert, og det er kjempebra på så mange måter. Men det betyr ikke at barna trenger å være i fokus eller sentrum for oppmerksomheten til enhver tid. I alle fall ikke når ferier eller fritid planlegges og skal nytes. Unger har faktisk godt av å oppleve at mor og far også har ting de ønsker å gjøre, som kanskje ikke er det kuleste for barna, men som de faktisk må være med på. Ingen tar skade av å kjede seg litt, men noen ganger kan det virke som om vi foreldre er så livende redde for at barna skal risikere nettopp det.

Så vi fyller på med program, filmer i bilen, Ipad i sengen eller i flysetet, og lager travle og spennende timeplaner som er barnevennlige, også i ferieukene våre. Og en del foreldre kommer hjem som noen slips, med glade barn, men kanskje ikke helt uthvilte selv. Og kanskje har fokuset på at man faktisk er et kjærestepar kommet i bakgrunnen,- igjen. Hjemme hos oss har ungene etter hvert blitt vante med at mor og far bruker litt tid på seg selv, og ikke minst på hverandre. Vi er privilegert med besteforeldre og storesøsken som kan ta i et tak og være til stede, slik at vi har dratt bort en helg eller gjort ting som har vært gode og viktige for oss.

Jeg er bombesikker på at dette også er noe som gagner ungene våre; at vi som er foreldre tar oss tid til å være kjærester, og å ha litt tid bare vi, for å hente oss inn i en travel hverdag.

Det som er viktig er at det ikke alltid er mor som drar ut med sine venninner, og far som drar bort med kompisene, mens den andre forelderen er hjemme. Jeg tror dessverre at det er for mange par som glemmer å være «par», og å huske at det krever litt tid og bevissthet dersom man skal beholde et godt og varmt forhold. Det kommer ikke av seg selv. Vi har også fått høre at vi er ganske kjipe innimellom, fordi vi tar med barna på turer der det er svært lite fornøyelsesplass-faktor. De må faktisk være med på noen museer, gamle bygninger og se noen steder som er litt utenfor allfarvei også. De plages til og med til å lese en bok eller tre.

Men vi sitter stort sett igjen med opplevelsen av at ungene er ganske fornøyd etterpå, selv om det har vært noen sure miner på forhånd; «hvorfor må dere alltid ta oss med til sånne rare plasser?», «hvorfor må vi på en slik kjedelig voksenrestaurant? Jeg vil heller på McDonald`s».

Jeg tror egentlig vi gjør barna en bjørnetjeneste dersom de ikke får erfare at vi voksne også har våre ønsker og behov, også i ferier.

Det kan lett kombineres med både berg- og dalbaner og Kardemommeby, men da må vi tåle å se og høre at de kjeder seg og klager litt. Jeg tror jammen det kan bli empatiske og tilpasningsdyktige unger av det òg!