Brua over elva Kaya er ti meter lang og én meter bred, bygget av en rekke pinner som understøttes av et veltet tre. Brua er overgangen mellom to helt forskjellige verdener. På den ene siden ligger Sør-Sudan, som herjes av en bestialsk borgerkrig som det siste året har utløst verdens raskest voksende flyktningkrise. Flere enn to millioner mennesker er fordrevet. FN har begynt å snakke om etnisk rensing og folkemord.
Les også: Den største flyktningestrømmen i Afrika siden 1994
På den andre siden av elva ligger Uganda, som mottar flyktninger med åpne armer og samtidig gir dem muligheten til å bygge seg en ny tilværelse på et stykke jord som regjeringen stiller til rådighet.
Angelina Monday har nettopp passert brua og kjenner lettelsen gå gjennom kroppen. Hun har et spedbarn surret fast på ryggen, familiens eiendeler på hodet og et mylder av barn rundt beina, men en tung byrde har lettet fra kvinnens skuldre. Hun nærmest svever framover i en lykkerus som vedvarer lenge etter at de er kommet fram til første stopp.
- Endelig, endelig kom vi i sikkerhet. Jeg kunne merke lettelsen fysisk med det samme vi kom over brua. Her er det trygt og godt. Folk er vennlige mot hverandre og mot oss. Det er en helt fantastisk følelse, sier Angelina Monday.
Hun har flyktet sammen med sin manns andre kone, mannens søster, hans brors kone og kvinnenes til sammen åtte barn. Som førstekone er Angelina gruppas naturlige leder, nå som det ikke er noen menn igjen i familien.
Ti måneder i bushen
De forlot hjemmet allerede i august i fjor, like etter at borgerkrigen hadde brutt ut igjen noen uker tidligere. Da kampene nærmet seg hjembyen deres, Morobo, og ryktene om regjeringssoldatenes brutale massedrap og voldtekter hadde løpt i forveien, stakk hele familien hals over hode og gjemte seg i bushen. Familiens tre menn var med.
Angelinas mann, Isaac, våget seg imidlertid tilbake til landsbyen for å hente penger og noen ting som ville gjøre det lettere å overleve i
bushen. Han kom aldri tilbake. Samme skjebne møtte senere Isaacs bror, Hakim. Etter ti måneders overlevelsestur i bushen var det i forrige uke Angelinas bror som ble oppdaget og drept, da han dristet seg ut av bushen i et desperat forsøk på å finne noe spiselig.
Angelinas øyne blir mørke når hun snakker om sin mann og bror. En tåre presser seg fram i øyekroken. Hun klamrer seg til et håp om at mennene fortsatt lever. Kanskje har de bare sluttet seg til opprørerne uten å si noe om det til kvinnene i familien.
- Vi vet ikke, vi har ikke hørt fra dem. Men vi hadde i hvert fall ikke lenger noen til å forsørge og beskytte oss. Vi var veldig redde og besluttet å flykte videre til Uganda, sier hun.
Forventningene hennes til framtida er beskjedne på denne første kvelden i Uganda.
- Vi håper bare at vi kan få mat og medisin og at barna kan gå på skole, slik at de kan skape seg ei framtid, sier hun.
Medisin er det akutt behov for. En av døtrene har høy feber og sterke smerter.
- I Sør-Sudan hadde vi ingenting. Ingen mat, ingen skole, ingen til å hjelpe når barna ble syke, ingenting. Krigen har tatt alt.
Angelina Monday har ingen anelse om at hun er på vei inn i et helt enestående asylsystem, hvor flyktninger settes i arbeid fra dag tre, og ved egen kraft kan skape et verdig liv. De får raskest mulig utlevert fire påler og et stykke presenning som kan settes sammen til en midlertidig hytte. De får anvist plass i den nye landsbyen der de kan sette opp hytta. De får en øks og en machete så de kan samle greiner og hugge dem til, og deretter bygge en ordentlig hytte. Og de får et stykke jord på 30 x 30 meter som de skal omdanne fra et stykke bushlandskap til en velstelt åker som kan forsørge familien.
Uganda håper at strategien kan gjøre den overveldende flyktningkrisen til en økonomisk utviklingsmotor for hele det fattige landet. Planen er at flyktningene skal hjelpe til med å dyrke de store øde områdene, bygge skoler, helseklinikker, infrastruktur og fabrikker som kan bearbeide matavlingene.
Nabolandene og EU håper inderlig at Uganda lykkes. Under overskriften «bekjempelse av migrasjonens grunnleggende årsaker» har EU-kassen bare i år satt av over 420 millioner kroner til prosjektet. Ingen liker å tenke på hva som vil skje hvis systemet bryter sammen, og Uganda blir tvunget til å stenge grensene og lede strømmen av desperate mennesker i nye retninger. Eller hvis over én million flyktninger i Uganda må gi opp håpet om en framtid der og søke andre steder.
Angelina Monday og familien hennes når etter få kilometers gange fram til et stort telt hvor de skal tilbringe første kveld og natt sammen med de andre flyktningene. Det første Angelina og de tre andre kvinnene gjør er å gå på markedet for å finne proviant. Flaksen følger dem framdeles: De har ankommet på én av to ukentlige markedsdager i den lille grensebyen Busia.
De fem store barna som blir etterlatt i teltet virker forfjamset. De sitter tett sammen ved haugen av skumgummimadrasser, tepper, vanntanker og flasker som utgjør familiens eiendeler. Den største gutten har lagt seg over en ryggsekk og stirrer sløvt ut av teltet. Tårene triller stille nedover kinnet på den mellomste jenta med den fine lilla og hvite kjolen. De to minste jentene klamrer seg til hverandre. Den minste begynner å gråte. Den litt eldre prøver å trøste.
Modell for hele verden
Barna har god plass rundt seg i det 24 meter lange og 12 meter brede teltet. Denne kvelden er det bare fem grupper her. Mødrene har plassert seg på et stykke hvit presenning like ved siden av to andre kvinner og deres sju barn - så langt som mulig fra fire unge menn som sitter og småprater i den ene enden av teltet. I den andre enden har en mer tradisjonell kjernefamilie med mann, to koner og åtte barn slått leir.
Mødrene kommer tilbake fra markedet i et nærmest overstadig godt humør. Og de har med seg kjeks i en liten pakke til hvert barn. Barnas humør skifter umiddelbart. De spiser kjeks mens de smiler og ler.
Familien ankom onsdag kveld forrige uke. Torsdag, mens Angelina og familien hennes venter på en buss som skal kjøre dem til en oppsamlingsleir lenger inn i Uganda, lander en mindre flåte av helikoptre som frakter FNs høykommissær og de viktigste giverne fra Europa og USA til området.
De har kommet for å skape oppmerksomhet før en internasjonal giverkonferanse som skal samle inn penger til Ugandas flyktninger.
- Ugandas mottakelse av flyktninger er en modell for resten av verden. Uganda besvarer ikke bare flyktningenes øyeblikkelige humanitære behov, men investerer fra starten av i det langsiktige perspektivet, sier FNs høykommissær for flyktninger, Filippo Grandi, til de rullende tv-kameraene som har slått følge.
Problemet er at Uganda selv ikke har råd til å foreta investeringene som skal til. Jorden som flyktningene skal kultivere og gjøre om til et levebrød stilles til rådighet av lokale stammer, som til gjengjeld får løfte om at det blir bygget skoler, helseklinikker, vannbrønner og veier ut til de nye landsbyene. Alt vil også gagne lokal-befolkningen.
Det har fungert i ti år, men nå har tilstrømmingen fullstendig tømt samtlige kasser. I juni i fjor bodde det rundt 200000 flyktninger fra Sør-Sudan her. Siden borgerkrigen brøt ut på ny i juli 2016, har 743000 nye ankommet - rundt 2000 hver dag i snitt. Bidi Bidi-leiren mot nord har for lengst blitt verdens største flyktningsamfunn, men nå kan den umulig huse flere. Myndighetene oppretter nye og utvider andre i en hektisk kamp for å holde tritt.
Uganda og de internasjonale hjelpeorganisasjonene har kun 17 prosent av pengene som skal til for å løse oppgaven.
- Flyktninger er et felles ansvar for det internasjonale samfunnet. Og vi kan se her i Uganda at det kan håndteres hvis det internasjonale samfunnet viser vilje og gir ressurser, sier høykommissæren for flyktninger.
Voldsomme svingninger
I Uganda er det imidlertid vanskelig å se krisen og dens konsekvenser med det blotte øyet - langt mindre fange dem på et kamera. Flyktningene bor i små landsbyer som ligner alle andre fattige afrikanske landsbyer. Mais og hirse står grønne på åkrene - hvis man ikke visste bedre, ville man ikke se at de varsler en katastrofe. At vi har nådd slutten av regntiden. At åkrene burde være proppfulle av fullvokste korn og kolber, men at de ikke har produsert noe spiselig. Kameraet kan ikke fange at avlingene har slått feil i år igjen. At FNs matvareprogram har halvert rasjonene fordi kassen er tom. At sulten vil komme, hvis det ikke kommer hjelp.
Mens FN-toppen viser pressen rundt i mottakssenteret inne i landet, blir Angelina Monday og familien hennes kjørt til mottaket Kuluba en snau times busstur fra grensen, hvor flyktninger fra tre av de mest brukte grensebyene blir samlet og registrert.
- På det meste mottok vi 6000 nye flyktninger hver dag. Den siste uka har vi hatt under 200 om dagen, forteller Amato Boroa, som leder arbeidet i mottakssenteret for Dansk Flygtningehjælp.
Dansk Flygtningehjælp spiller en stor rolle i regionen. Under oppsyn fra den ugandiske statsministerens utsendte representant har den danske organisasjonen ansvar for å motta flyktningene ved grensen, kjøre dem til oppsamlingssenteret i Kuluba, videre til mottakssenteret i Rhino Camp lenger inne i landet og for å få dem etablert i deres nye hjem og hverdag.
De voldsomme svingningene i tilstrømmingen utgjør en viss utfordring, men de kan ikke styres. Svingningene avspeiler nesten proporsjonalt hvor hardt det går for seg på den andre siden av grensen, bare med en forsinkelse på fire dager til én uke - tiden det tar å vandre gjennom bushen fra områdene regjeringshæren angriper akkurat nå.
- Det virker helt overveldende og forferdelig når det står på som verst. Samtidig er det også en kilde til håp om at strømmen av mennesker på flukt vil stanse hvis man på en eller annen måte lykkes med å skape fred i Sør-Sudan, sier Amato Boroa.
Tilbake ved grenseovergangen, hvor Angelina Monday og familien hennes krysser elva senere samme dag, møter vi en mann som slett ikke nærer noe håp om snarlig fred. Vi har ventet i noen timer på at den neste gruppen flyktninger skulle balansere over den falleferdige gangbrua for komme seg i sikkerhet i Uganda. Vi kan se at opprørsmilitsen på den andre siden holder øye med oss. Av og til viser en av de unge mennene seg med en rifle i handa, stirrer litt og forsvinner igjen.
På krigsstien
Plutselig går en eldre mann fram på brua og spør om vi vil snakke med ham. Han presenterer seg som Mana Agele, oberst i den sørsudanske opprørshæren SPLA-IO, kommandør i hele området fra Kaya til Morobo - et rundt 40 kilometer langt grenseområde som omfatter Angelina Mondays hjemby.
Mana Agele opplyser at han var menig i den sørsudanske regjeringshæren inntil han for to år siden skiftet side og gikk over til opprørshæren. Det skyldtes regjeringshærens stadige overgrep på hans eget folk, kakwa, og alle andre stammer enn dinka, som dominerer hæren.
- Dinkaene er de eneste som blir forfremmet, og de eneste som får lønn i regjeringshæren. Dessuten får alle barna og konene deres også ansettelse og lønn av militæret. Det er systematisk og helt uholdbar diskriminering, sier han oppbrakt.
Landets president, Salva Kiir Mayardit, som selv er dinka, har plassert sine stammevenner i alle maktposisjoner, hvor de plyndrer landets ressurser, alt mens regjeringssoldatene fordriver de andre stammene fra deres hjem og jorder, forklarer obersten.
Så sent som for en uke siden kom soldater fra regjeringshæren inn i området hans, hvor de brutalt slaktet tre uskyldige kvinner.
- Men vi slår tilbake. Mine folk angrep for tre dager siden. Vi stanset ikke for å telle de døde - det er avfall som ingen interesserer seg for. Men det var mange, skryter han.
Slaget sto ved Morobo, Angelina Mondays hjemby. Obersten har absolutt ingen tillit til at FN eller Den afrikanske union (AU) kan bidra til en fredelig løsning.
Han bebreider ikke bare presidenten og regjeringshæren - alle dinkaer er medskyldige:
- Den eneste løsningen er å utrydde dinkaene fullstendig. De må bort, sier han ettertrykkelig.
Etter et oppfølgingsspørsmål om hva han mener med å «utrydde» dinkaene, modererer han seg noe.
- De skal ikke utryddes som folk. Men de skal vekk fra alle maktposisjoner og trekke seg tilbake til deres egen del av landet. Man kan ikke stole på dem. De jukser og bedrar; de er som en utro kone - det er ikke annet å gjøre enn å hive henne på dør og ta en ny. Et svik av det slaget kan ikke gjøres godt igjen, sier han.
Flyktninger jukser
I oppsamlingsleiren i Kuluba en snau time fra grensen virker borgerkrigens redsler allerede langt unna. Barna fordriver ventetiden med lek, unge menn spiller fotball, andre har gravd små hull i bakken og spiller en variant av kalaha med småstein.
Angelina Monday og de andre kvinnene lager et bål foran teltene for å supplere leirens posho (kokt maismel) og bønnesaus med noen grønnsaker og smakfulle småfisk. Ikke alle deltar i den ubekymrede kosen. I frokostkøen bryter to kvinner ut i gråt idet de får øye på oss. Vi blir med dem til teltet deres hvor de forklarer: De har vandret i fire dager med deres fem barn for å unnslippe regjeringshærens angrep på landsbyen deres.
- Og nå har Dansk Flygtningehjælp sagt at vi vil bli avvist og sendt bort.
Den ene av kvinnene hulker, den andre ser fortapt ut mot horisonten.
- Det er ikke sant; vi har ikke avvist dem. Vi mistenker dem for å registrere seg for andre gang, slik at de kan få enda en startpakke, enda et stykke jord og doble matvarerasjoner. Det er vi i ferd med å undersøke, og det har vi fortalt dem, forklarer Amato Boroa.
- Vi vet at noen jukser, men ingen vet hvor ofte de lykkes. Det er et stort problem, sier han.
Leger uten grenser bekrefter at noen av og til lykkes. Helsepersonell som jobber for organisasjonen har bemerket at en del pasienter bærer rundt på to eller til og med tre forskjellige registreringskort. Lokale ugandere blir også sett med flyktningkort, sier Yuna Cho, den lokale kommunikasjonssjefen i Leger uten grenser. Hun anslår at juksingen er utbredt uten å kunne gi noen indikasjon av omfanget.
- På en måte kan man godt forstå de som gjør det. Matvarerasjonene er halverte. Tørken har ødelagt avlingene deres. De sulter og mangler alt. Vi har ennå ikke sett feilernæring i alvorlig omfang, men vi forventer at det kommer veldig snart. Desperate mennesker vil gå langt for å redde familiene sine.
- På den andre siden er politikken at de sparsomme ressursene skal prioriteres til de nyankomne, som har størst behov. På den
måten gjør juksingen bare situasjonen enda verre for alle de andre som har vært her en stund, forklarer Yuna Cho.
Vi forteller Angelina Monday og familien hennes om de dystre meldingene om matvaresituasjonen, men det utgjør overhodet ingen skår i forventningens glede.
- Hvis det virkelig stemmer at vi kan motta mat og et stykke jord å dyrke, så er vi allerede mye bedre stilt enn hjemme, sier hun med blendende smil og strålende øyne.
Hun tør ennå ikke helt tro på at livet i Uganda virkelig vil arte seg så mye bedre enn det hun kommer fra. Siden februar, da regjeringshæren angrep landsbyen hennes, har familien levd i to små gresshytter og spist hva de kunne finne i bushen.
Når hun snart går om bord i bussen og kjører tvers gjennom Arua-regionen i det nordvestlige Uganda, blir håpet hennes for framtida bare enda større. Samtidig møtes land over hele verden i hovedstaden Kampala for å samle inn penger.