I går åpnet et av sommerens kulturelle høydepunkt, Olavsfestdagene. Samtidig pågår det en debatt om kunstkritikk. Den begynte da teaterviter Julie Rongved Amundsen kritiserte norske spel for å være teaterfaglig svake og ideologisk selvhøytidelige. Kritikken ble møtt med skarpe reaksjoner. Marit Moum Aune, som blant annet har regissert Stiklestadspelet, sier til Adresseavisen at hun ble sur over at Amundsen "rakket ned på en hel kunstform".

Også kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) uttalte seg kritisk. På Twitter skrev hun at tiden er forbi for kunstkritikk som "vil fortelle andre hva som er god og dårlig smak". Uttalelsen ga opphav til kvikke kommentarer om at Helleland ikke vil at kulturell kvalitet skal bli diskutert overhodet. Operasjef Per Boye-Hansen uttalte til NRK at det virket som om kulturministeren ville kneble kunstkritikken.

Selv om kulturministerens uttalelser ga et uheldig inntrykk, kreves det en solid porsjon uvilje for å tolke dem som et angrep på kritikerfaget. Kunstkritikken skal ikke bare si hva som er bra eller dårlig. Den er til for å skape rom for refleksjon, debatt og vurdering. Ved å gjøre det bidrar den til å drive kunsten framover. Det er nok kulturministeren også klar over.

Det er ikke rart at det kommer reaksjoner på kritikken av spelene. Både Stiklestadspelet og Elden er mer enn bare teaterforestillinger. De er også viktige møteplasser og folkefester som har stor betydning for lokalmiljøet. Mange får sitt første møte med scenekunsten gjennom å delta i spelene. Det bør allikevel ikke bety at spelene bør skjermes for kritikk.

Vil du ha ukas meninger gratis i innboksen? Meld deg på vårt nyhetbrev via denne lenken

Selv om ikke all kritikk er like treffende, bør den ikke bli avvist som "nedrakking". Reaksjonene på kritikken av spelene er forståelige, men de tyder også på at det noen ganger er vanskelig å forholde seg til kunstkritikken. At kunstverk blir kritisert når de faller igjennom, hylles når de lykkes og debatteres når de utfordrer, betyr først og fremst at kritikken tar dem på alvor. Det gjelder også spelene. En servil kunstkritikk som sier at alt er like bra, har ingen bruk for. Derfor er det et sunnhetstegn at kunstkritikken provoserer.

Hør Adresseavisens kommentatorer diskutere spel, Olavsfestdager og nettmobbing på podkast