«Sunbather» (2013) var omtrent like mye postrock og shoegaze som den var metall. Den føltes som kulminasjonen av amerikanske indierockeres forelskelse i svartmetall-sjangeren, og utgjorde en tydelig avstandsmarkør for sjangerpurister. Den sikret med dette også bandet en evig pallplassering på lister av typen: «Topp-10 metallskiver for folk som ikke liker metall», og tilsvarende døve innfallsvinkler.

De første minuttene på «New Bermuda» gjør det nærliggende å tenke at Deafheaven prøver å kompensere for dette inntrykket. Her blir vi hevet mellom kirkeklokker, intense blastbeats og skarp thrash-riffing, mens postrock-forløsningene som var så gjennomtrengende på forgjengeren er begrenset til krydder. Det tar imidlertid ikke lang tid før vi får en gitarsolo nappet rett fra sangboka til Billy Corgan, mens et utsøkt mellomparti allerede har blitt lenket til Sixpence None the Richers «Kiss Me» (!). Over dette skriker en demonisk George Clarke at han har snudd ryggen til sex og latter – mens lilla blir til sort.

Sjangerspennet er med andre ord enda mer schizofrent anlagt enn det var på «Sunbather». Nikkene til alternativ rock har blitt tydeligere, mens plata som helhet er langt mer aggressivt orientert enn forgjengeren. Selv om reisverket er mørkt, er dette allikevel et konstant uforutsigbart overskudd av et album.

Det hele floker seg dog en anelse på «Baby Blue», hvor bandet roer ned sjangerleken. Denne starter godt, men ender opp med å trå vann rundt en uinspirert gitarsolo, før den til slutt kommer seg igjen. Dette er også det eneste sporet som føles i lengste laget – og det på et album hvor alle låtene strekker seg godt over åtte minutt.

Utover denne er bortimot alt bare velstand. «Luna» er kanskje bandets strammeste komposisjon til nå, der den uanstrengt blander alle innfall til en krystallklar og konstant kveilende helhet, mens «Come Back» kulminerer i et hjerteskjærende vakkert parti som leder over i florlett slidegitar – et strekk som også burde appellere til skjeggete og kresne Wilco-fans.

Som debattinnlegg er «New Bermuda» dermed glimrende der den fortsetter bandets arbeid med å sparke ut sjangervegger – et virke som ellers kan assosieres med svartmetallens randsoner. Som album når den ikke de samme deliriske høydepunktene som «Sunbather», men er med unntak av nevnte sleivskudd også en jevnere utgivelse. Det er visst også vanskelig å blåse hodet av en anmelder to ganger på rad.

«In the dark, my flesh to disintegrate into consumption for the earth» skriker Clarke, etter at bandet har leflet med post-punk et sted mellom The Cures «A Forest» og Smashing Pumpkins’ «Stand Inside Your Love». Så toner alt ut i en uttalt hyllest til Oasis’ «Champaign Supernova».

Jeg tror kanskje det ikke det var meningen, men jeg smiler fra øre til øre.

Høydepunkt: «Luna»

Anmeldt av MARTIN ANFINSEN