«Natthopp ga rekord» skrev Adresseavisen 7. juli 1984, med bilde av amerikanske Carl Boenish i verdensrekordsvev ned fra Trollveggen. To dager etter hadde forsiden en lensmannsbetjent som pekte mot Trollveggen til tittelen «Der hoppet han», om samme manns dødshopp.
Den tragiske utgangen på karrieren til den amerikanske basehopperen Carl Boenish kommer naturlig nok mot slutten av Marah Strauchs velproduserte dokumentar. «Sunshine Superman» kombinerer bilder, musikk og en bokstavelig talt spektakulær historie til fascinerende portrett av en mann som var med på å definere og skape basehopping som ekstremsport.
I stil og oppbygging har filmen en del til felles med James Marshs oscarvinnende dokumentar «Man On Wire»(2008). Egentlig burde «Sunshine Superman» ha potensial til å overgå den. Fordi filmens hovedperson i tillegg til å hoppe i fallskjerm fra hus, fjell og fly også var lidenskapelig fotograf og filmet sine dristige svev. «Sunshine Superman» har dermed noen bilder som alene gjør filmen severdig.
Med så dramatisk historie, med så mange spektakulære, dramatiske bilder, er det skuffende og vanskelig å forsvare at mange scener er rekonstruksjoner. At skuespillere illuderer Boenish og hans medhoppende kone, er ganske unødvendig, da begge i stor grad også bidrar i egen person i filmen.
«Sunshine Superman» er en dokumentar med ekstreme kvaliteter i bilder og klare svakheter i noe av måten historien fortelles på. I tidsbilde, musikk og miljøskildring av pionerer i basehopping er den fascinerende, selv om, eller delvis fordi, det går galt til slutt.