Det tok han noen år, men fredag kveld har Joachim Triers første engelskspråklige film, «Louder Than Bombs», premiere.
Filmskaperen fikk internasjonal oppmerksomhet allerede for sin første langfilm «Reprise» i 2006, og i 2011 fulgte han opp med «Oslo 31. august». Da var arbeidet med «Louder Than Bombs» allerede i gang, men på grunn av finanskrisen i 2008 og utfordringer som gjaldt finansieringen av filmen, har prosessen blitt svært lang.
- Det gjør at du rekker å miste og gjenvinne troen på filmen mange ganger. Det er ganske tungt å bære et filmprosjekt, sier Trier.
Fra idé til film
Sammen med sin samarbeidspartner Eskil Vogt skrev han om manuset flere ganger i løpet av perioden. Når det går flere år fra en idé oppstår, til filmen spilles inn, rekker man å gå igjennom flere livshendelser som påvirker skriveprosessen.
- Da vi begynte med filmen hadde verken jeg eller Eskil barn, og nå har han to. Det hender ting i livet som påvirker oss, og det blir mye arbeid når du må gjenoppfinne filmen gang på gang, forklarer Trier.
Men den sentrale tematikken i filmen har ikke endret seg. «Louder Than Bombs» handler om familieproblematikk. Om roller man får utdelt, men som man ikke føler seg hjemme i. I hovedrollene finner vi internasjonale stjerner som Jesse Eisenberg, Gabriel Byrne og Isabelle Huppert.
En musikkfestival og 12 trucker
Helt siden han gikk på filmskole i England, har han drømt om å lage engelskspråklig film. Ønsket er å kunne nå ut til et større publikum. Ifølge regissøren ble «Reprise» en døråpner, og nå føler Trier at han har fått laget «sin» film. Men selv om han har klart å holde kommersielle krefter på avstand, er det umulig å ikke bli rammet av både byråkrati og sirkustilstander når man lager film i USA.
- Hver dag så det ut som en musikkfestival under opptak. Fagforeningene i New York er de tøffeste i hele USA, og du blir tvunget til å ha tolv trucker og egne folk til å bære utstyret for deg. Du får ikke si hvor mange folk du trenger, fagforeningene sier hvor mange du må ansette, forteller Trier som må trekke på smilebåndet hver gang han ser listen over navnene som har vært involvert i filmen.
- Den rulleteksten er lang. Jeg tror den må være fire ganger så lang som på norske filmer, ler han.
Må dyrke særegne historier
Selv om han endelig har fått gjort sin første internasjonale produksjon, betyr ikke det at han ikke vil jobbe i Norge igjen.
- Det finnes noen særegne historier jeg bare kan fortelle på norsk, og de vil jeg kjempe for å få lage, sier Trier. Han mener det positive med den norske filmbransjen er at det fortsatt er håp og tro på at man kan lage personlig film.
- Vi har fortsatt et politisk system som støtter filmer som har ambisjoner om å fortelle særegne fortellinger, sier Trier. Regissøren viser samtidig til Norges litterære tradisjon.
- Innkjøpsordningen gjør at det finnes forfattere som kan leve av å skrive bøker. Dette gjør at vi har fått en fantastisk litterær tradisjon. Filmbransjen kan følge i samme retning, dersom den får den støtten det vil kreve, sier Trier.
Han velger å være optimistisk og håper det finnes politisk velvilje for å støtte norsk filmproduksjon. For skal norsk film fortsette å være interessant i utlandet, er det viktig å dyrke særpreg og originalitet, ifølge regissøren.
- Når en bransje er under press og folk i bransjen blir redde, har man en tendens til å gå for det trygge. Det er jo logisk, men det er ikke det som skaper gode fortellinger. Publikum vil ha noe som berører og griper dem. Dessverre er det mange voksne som kjeder seg på kino for tiden. De får servert litt for mye av det samme.
Nysgjerrighet for norsk film
Ifølge filmskaperen har interessen for norsk film i utlandet, økt de siste årene. «Louder Than Bombs» deltok i hovedkonkurransen under filmfestivalen i Cannes i år. Ikke siden 1979, da Anja Breien deltok med «Arven», har en norsk film vært i konkurransen om Gullpalmen. I august ble filmen også vist under Toronto International Film Festival.
- Jeg sanser en form for optimisme og nysgjerrighet for norsk film i utlandet. Jeg tenker at dette er vårt øyeblikk. Det er nå vi har muligheten, så hvis vi får støtte hjemmefra nå, så kan det skje store ting, sier Trier.
- Hva må til for at det skal kunne skje?
- Det kreves økt økonomisk støtte fra kulturdepartementet. Vi må også se på støttesystemet og passe på at systemet ganger dem som lager film, sier Trier.
Hollywood
Mange som jobber med film drømmer om Hollywood, men Trier mener Hollywood ikke lenger er slik det var da han vokste opp og drømte seg bort i den mørke kinosalen på Cinemateket i Oslo.
- Det Hollywood jeg vokste opp med, det finnes ikke lenger. Hollywood har blitt en stor industri som allerede har annonsert hva de skal gjøre de neste fem årene, og det er tegneserieoppfølgere og actionfilmer, sier Trier. Han er ikke fremmed for å gjøre en actionfilm en gang i framtida, men det blir ikke med det første.
- Akkurat nå er jeg veldig opptatt av menneskefortellinger. Jeg har ikke en plan om å lage en fortelling om en robot med det første, for å si det sånn.
Trier lar seg imponere over hva norske filmskapere som Morten Tyldum og Harald Zwart har oppnådd i Hollywood, men å bosette seg i Los Angeles er ikke aktuelt for regissøren som er født i København og oppvokst i Oslo.
- Jeg drar dit fortellingen mine trenger meg. Det fungerer for meg. Det er gøy at vi har folk som drar til Hollywood, de mulighetene de har fått er veldig imponerende. Samtidig mener jeg det er viktig å gi et nyansert bilde av filmbransjen. For unge mennesker som ønsker å lage film må det være inspirerende å se hva Tyldum har fått til, men det må også finnes noen som sier at det også er mulig å alge andre type fortellinger enn Hollywood-filmer.
