Etter at han debuterte som plateartist for 53 (!) år siden, har Bob Dylan stadig kledd seg i nye drakter. Han har vært protestsanger, rebelsk rocker, countryvokalist, en slags gospelartist og mye annet.
LES OGSÅ: Tre intimkonserter med Dylan
Nå, 74 år gammel, er han inne i en periode som crooner i tradisjonen etter Frank Sinatra. Det fungerte utmerket på albumet «Shadows In The Night», og standardlåtene fungerte ikke så verst i Oslo Konserthus heller, selv om konserten som helhet ble svært ujevn.
Da han gikk på scenen med en halvhjertet utgave av sitt vanlige åpningsnummer i det siste, «Things Have Changed», visste vi ikke at vi skulle bli vitne til noe i nærheten av musikkhistorie. For aldri tidligere har han framført så mange standardlåter under én og samme konsert.
LES OGSÅ: Dylan som crooner, albumanmeldelse
Da han turnerte i Europa på forsommeren, tok han med én eller to av de gamle klassikerne som fyller hans siste album. Torsdag kveld fikk vi høre hele sju slike sanger, fra «The Night We Called It A Day» som fjerde låt til «Autumn Leaves» som den siste før ekstranumrene.
At Dylan, rockens største sangskriver gjennom femti år, går på scenen med et repertoar der nesten en tredel er «coverlåter», er uhørt i den forstand at det ikke har skjedd før.
Konserten i Oslo torsdag, den første av tre utsolgte, var starten på en ny Europa-turné, og alle som skal se ham i ukene framover, blant annet under fem kvelder i Royal Albert Hall i London, vil merke seg at de har en kraftig kursendring i vente.
Selv setter jeg stor pris på at Dylan er så uforutsigelig. I Konserthuset savnet jeg likevel flere av klassikerne. Han er riktignok en elegant og stilsikker crooner som gjør standardlåtene til sine egne. «Why Try To Change Me Now» og «All Or Nothing At All» var blant høydepunktene under konserten.
Likevel virket han tidvis uinspirert. Og når han tok en sjelden klassiker, som «Tangled Up In Blue», hjalp det ikke at han framførte dem i sære versjoner. «She Belongs To Me» fungerte riktignok fint, men intensiteten var overraskende lav under store deler av konserten.
Alle standardlåtene, gode versjoner til tross, ga meg følelsen av å være med på en hyggestund. Og man drar ikke på konsert med Bob Dylan for å hygge seg. Når Dylan står på scenen, skal man oppleve «blodets hvisken og benpibernes bøn», for å si det med Knut Hamsun.
Slikt var det ikke mye av denne kvelden, selv om det glimtet til i to gode ekstranumre, «Blowin’ In The Wind» og «Love Sick».
Tidligere på kvelden sang han ertende i «Spirit On The Water»: «You think I’m over the hill, you think I’m past my prime».
Selv tror jeg Dylan fortsatt har så mye skaperkraft at han vil være interessant i mange år til. Men som det blir sagt om andre som ikke lever opp til forventningene våre: Han er vel inne i en periode han må igjennom.