I hennes nye roman «Evighetsbarna» møter vi fire personer som alle sliter med å finne et fotfeste i sin egen samtid.
I sin første store fortelling siden «En dåre fri» (2010), boka som både Norge og Sverige nominerte til Nordisk råds litteraturpris, tar Grimsrud pulsen på sin egen samtid og presenterer oss for mennesker som lengter etter et eller annet – uten at de vet hva.
LES OGSÅ: Nominert av både Sverige og Norge
De er voksne, men fortsatt på leting, omtrent som tenåringer. Derfor er de en slags evighetsbarn.
- En gang i tiden var målet med dagen å skaffe nok mat. Da var man fornøyd. I vår tid blir det aldri bra nok. Vi setter oss skyhøye mål som det er vanskelig å nå, og særlig for de unge er det beintøft. De har uendelig mange muligheter, og gjennom mediene får de klar beskjed om hva det vil si å være vellykket, sier Grimsrud. Hun mener større klokskap er det eneste vi trenger å trakte etter.
Meningen med livet
- Hvordan blir man klokere?
- Det blir man gjennom gode samtaler der man selv deltar. Gode samtaler er meningen med livet. Det hjelper også å lese gode bøker. Gjennom gode bøker blir man kjent med andre menneskeskjebner, og dermed blir man bedre kjent med seg selv.
Menneskene hun forteller om i den nye romanen er først og fremst Siri og André.
LES OGSÅ: Prisen gikk til Island
Siri har nettopp reist verden rundt og er så innbilt gravid at hun blir lagt inn på en psykiatrisk institusjon, en tilværelse Grimsrud beskrev grundig i den delvis selvbiografiske «En dåre fri». Siri har en amerikansk venninne, tidvis elskerinne, som er selvskader.
André er anestesisykepleier og har katten Kassandra som det viktigste holdepunktet i livet. Han oppnår et slags vennskap med Tomas, en ung mann som egentlig ikke bryr seg om andre.
Mistet noe vi roper etter
Alle fire bor på Sødermalm i Stockholm, der Grimsrud selv har hatt tilhold i mange år. Da hun nylig var i Trondheim for å gjøre opptak til TV-serien «Brenner og bøkene» på NRK, besøkte hun Nedre Elvehavn, det nærmeste Trondheim kommer Søder.
Begge steder er gamle arbeiderbydeler som er blitt fasjonable og dyre – slik at omgivelsene forteller mye om samfunnsutviklingen.
På Søder rusler også en eldre kvinne rundt med et hundehalsbånd som er tomt. Hun roper ustanselig etter en hund som kanskje har stukket av, eller som kanskje ikke finnes.
- Jeg så en slik kvinne en gang, en byoriginal. Men byoriginalene er speil for oss alle, og mentalt sett går vi alle rundt med et slikt halsbånd. Vi har alle mistet noe som vi roper etter, sier Grimsrud.
Ensomhet er godt for deg
- Alle disse personene er ensomme. Men du har sagt at man må kjenne på ensomheten for å leve fullverdige liv?
- Selv er jeg et sosialt menneske. Men man må tørre å være alene og kjenne på hvordan det er. Ensomhet er godt for deg. Selv har jeg stort utbytte av å sitte og stirre i veggen, uten mål og mening.
- Er ikke det i strid med tidens idealer? Vi skal jo være aktive?
- Jeg tror snart det vil gi like høy status å stirre i veggen som å trene. Å underprestere vil bli like fint som å prestere.
Beate Grimsrud mener vi må ta kontrollen over våre egne liv i stedet for å forsøke å leve opp til omgivelsenes forventninger.
- Du må selv velge hvor høyt du vil legge lista, i stedet for bry deg om hvor de andre legger sin.
Bomberom mot verden
«Evighetsbarna» er ei bok full av oneliners som oppsummerer flere av temaene. Grimsrud unnlater heller ikke å sveipe innom temaer som ligger ved siden av selve kjerneproblematikken.
Boka ble skrevet lenge før flyktningkrisen toppet seg, men hun skriver for eksempel at hele Europa er ei låst dør, et bomberom mot verden der ute.
- Mange har kanskje glemt at 60-70 000 nordmenn flyktet til Sverige under andre verdenskrig og ble tatt godt imot. Norge har et ansvar. Vi lever i et samfunn som fungerer godt – og det å være rik betyr ikke at man ikke kan være raus, sier Beate Grimsrud.
Livet handler altså ikke bare om å bli klokere, men også om å bli rausere. Eller kanskje det er to sider av samme sak.
