Da nyheten ble sluppet, følte jeg meg ikke helt sikker på at bookingen av 90-tallsheltene i The Prodigy ville fungere – ville de appellere til studentene? Ville vi som likte dem for snart 20 år siden fortsatt ha det travelt med å gå tilbake dit?
Men Teltet er godt besatt. Mange studenter, en og annen genuin glowstick-utstyrt survivor fra det aller gladeste 90-tallet – men også en, kanskje ikke overraskende, stor andel menn mellom 35 og 45, mange av dem utvilsomt til stede også da bandet sist var her i 1997, og mange oppsatt med barnevakt.
Og jommen blir det fest for far, med kanonlåten «Breathe» som pinnestiv velkomstdrink. Det er ekstremt gøy å høre dem igjen, samtidig ikke så rent lite rart.
De hører så til de grader 90-tallet til, de er et barn av et annen tid og et annet sted, også mentalt. Kanskje det er derfor jeg har funnet det så vanskelig å omfavne årets album «The Day is My Enemy», det blir for vanskelig å kategorisere i hodet, de driver fortsatt på, etter et regelsett som ikke helt gjelder lenger.
Men det er samtidig bandets kanskje aller mest energiske og punka album ved siden av «The Fat of the Land», kanskje er det derfor det nye materialet fungerer overraskende godt live (to låter fra «Music For the Jilted Generation» er konsertens eldste). På konsert blir det også tydelig i hvor stor grad Prodigy står i krass opposisjon til den mjuke og melodiske musikken som dominerer den elektroniske scenen i dag. Prodigy dæljer til fra første til siste låt, uten pustepause, uten en eneste liten flik av luft og ro. Dette vet vi, vi kommer ikke for å få en oppvisning i dynamikk og variasjon. En slik konsert står og faller, til syvende og sist, på energien. Og den er helt upåklagelig, Keith Flint og Maxim er fortsatt høyt og lavt, særlig sistnevnte bærer 40-åra godt.
Forsterket med gitarist og trommis klarer trioen å holde på intensiteten så å si hele veien, med øyeblikk der de strammer skruen enda hardere (tempoøkningen på «Voodoo People» har euforisk virkning). Det eneste som kanskje ikke står helt til forventningene, er konsertens to mest kjente sanger. På «Firestarter» klarer ikke Keith Flint å trenge gjennom med mikrofonen uten Maxim på scenen. Enten de selv eller lydmannen faller også for fristelsen til å vri opp bassen en smule på «Smack My Bitch Up», noe som gjør at det meste annet drukner.
Men herlighet, resten fungerte omtrent så godt som en konsert med The Prodigy kan fungere i 2015, og publikum svarte suverent opp. Den første allsangen kommer på «Omen», den første moshpit-en observeres under «Roadblox». En moshpit som åpner og lukker seg organisk i takt med musikken på flere låter, før den til slutt bare er der som en konstant mot slutten.
Det beste sporet på «The Day is My Enemy» er «Ibiza», et samarbeid med duoen Sleaford Mods. De to bandene deler aggresjonsnivå og evnen til å pumpe ut kontrollert kaos - men der Sleaford Mods med sin minimalistiske tilnærming tar samtiden på pulsen, tar 90-tallsmaksimalistene i The Prodigy i 2015 mest pulsen på seg selv.
Men den slår ennå – den slår hardt og godt.
Anmeldt av VEGARD ENLID