Pål Øies «Villmark 2» har strengt tatt bare tittelen til felles med hans 12 år gamle debutfilm med Kristoffer Joner i ødemarka. Det er ikke et problem ved filmen som fortoner seg som en slags blanding av Stanley Kubrics «Ondskapens hotell»(1980) og Tommy Wirkolas «Død Snø»(2009). Dessverre uten den utspekulerte skrekken til førstnevnte og den skrekkblandede fryden bak sistnevnte.

Mye ser imponerende ut ved «Villmark 2», så det er synd materiale ikke matcher foto, scenografi og skuespillere bedre. Historien skildrer fem kolleger i et firma som skal sjekke et gammelt avsidesliggende sanatorium for miljøfarlige stoffer. Bygningen som ser ut som den er full av spøkelser har vært ute av drift siden 1978, med dunkel forhistorie fra 2. verdenskrig.

Det er interessant å se noen av landets beste filmskurspillere som Anders Baasmo Christiansen og Ellen Dorrit Petereen i en B-film med A-innpakning. De og filmen funker klart best før Øie som regissør og manusforfatter gjør filmen til en lang og tidvis dårlig motivert trailer i effekter, skrekk og gørr.

I et dyktig, bra sammensatt ensemble er det bare veteran Baard Owe som aldrende vaktmester som får mer enn litt å spille på. Trøndelag Teaters Renate Reinsve hadde fortjent bedre rolle enn utydelig aspirant til «final girl», i en film som kobler gammel gru og moderne teknologi så lemfeldig at det blir irriterende.

Det hjelper ikke at regissør og manusforfatter bokstavelig talt har plassert en rød tråd gjennom deler av filmen. Moralen må være at om du har høyteknologisk internkommunikasjon er det bedre å bruke den enn å rope, samt at det er lurt å ringe politiet om noen har skrevet «hjelp» med blod på veggen, selv om firmaet er i trøbbel.