Basert på en sann historie heter det i innledningen på «The Walk». Den Oscar-belønte dokumentaren «Man On Wire» av James Marsh fra 2008, som også har vært vist på norsk kino, er en enda bedre fortelling om det utrolige stuntet til franskmannen Philippe Petit tidlig på morgenen 7. august 1974.

Selv om du har sett dokumentaren, har historien og Robert Zemicks spillefilmversjon av den noen kvaliteter som gjør «The Walk» til spektakulær storfilm med bedre bruk av 3D enn slike filmer for voksne vanligvis klarer eller prøver på. Dessuten skiller de to filmene seg fra hverandre på ett sentralt punkt, som «The Walk» utnytter ganske godt.

Filmen får dessuten en ekstra, uuttalt dimensjon ved at det berømte Twin Towers og landemerket World Trade Center i New York ikke eksisterer lenger, etter terrorangrepet 11. september 2001. Derfor er det overraskende å møte landemerket rekonstruert i spektakulær 3D-film, av filmskaperen mest kjent for «Tilbake til fremtiden»-filmene.

Joseph Gordon-Levitt spiller linedanseren Philippe Petit som forteller historien sin med en fransk aksent som blir litt irriterende i lengden. Han omtaler den halsbrekkende dåden som sitt store «coup» og som «Man On Wire» er «The Walk» fortalt omtrent som en klassisk kuppfilm, med planlegging og rekruttering av medhjelpere. Og spennende forsøk på å igjennomføre stuntet uten å bli tatt av politi eller vaktmannskap før vår mann rekker seg ut på vaieren 415 meter over bakken, uten sikkerhet.

Historie er nesten ikke til å tro. Sånn sett hjelper det «The Walk» å ha dokumentaren i ryggen. Bortsett fra en påtrengende aksent som kan irritere noen, tolker Joseph Gordon-Levitt linedanser Petit med energi og snert. Regissør Zemicks leker seg brukbart med 3D-formen, særlig i starten på filmen. Charlotte Le Bons rolle som Petits kjæreste er mer uforløst.

«The Walk» er fint forelsket i epoken den skildrer, med franske versjoner av 70-tallsklassikere som kledelig ekstra touch. Den store forskjellen mellom dokumentaren og spillefilmen, er at dokumentaren av naturlige årsaker hadde sparsomt med levende, nære bilder fra selve vandringen på wire oppe i høyden. I «The Walk» er nettopp disse scenene mye av beholdningen i filmen.

Filmen går langt i å skildre den usikrede vandringen på en ståltråd mellom verdens da høyeste hus, som en uforlignelig blanding av et slags opphøyd kunstverk og en godt planlagt forbrytelse. Katastrofefilmen «Everest» viste nylig at moderne filmteknologis evne til spektakulær action på berømte høyder ikke nødvendigvis gir stor film.

Stor film er heller ikke «The Walk», men Zemicks og filmen er god i høyden. Bildene og scenene med Gordon-Levitt på line fram og tilbake mellom tvillingtårnene, mens vantro politimenn på begge sider prøver å få arrestert ham, får en slags opphøyet ro over seg som løfter spillefilmen på det eneste punktet hvor dokumentaren ikke er klart bedre. Til sammen utfyller de to filmene hverandre ganske godt. I motsetning til en annen aktuell film om dristig mann i høyden, «Sunshine Superman» går det heldigvis godt her.